Jeg faller igjennom med første spørsmål. Det er selvfølgelig derfor jeg ikke liker disse dumme spørsmålene, for det er jo ikke jeg som ikke vet? Nei da. På TP (trivial pursuit) må jeg få lest spørsmålet høyt og tydelig flere ganger. Skjønner ikke selve spørsmålet en gang. Jeg grubler og tenker til ingen nytte. Min partimakker drodler frem og tilbake om det kan være syd eller nord for det eller det landet, med det eller det andre havet i mellom. Jeg for min del vet at Sverige ligger ved siden av Norge, og det stopper i grunnen der. De andre landene jeg har besøkt opp gjennom årene vet jeg hvor er i hodet, men på kartet? Ikke i det hele tatt. Sjøen er blå og havet er stort, sånn er det med den saken. Krypdyr og innsekter? Jeg hater dem og er livredd bare jeg hører om dem. Hvordan kan mine medspillere tro at jeg skal lære navnene på disse 8 beina, hodet med 5 værhår og uten øyne? Aner ikke. Husker heller ikke at det har vært et historisk slag i den lille bygda på nordsiden av den bratte fjellklippen i år 300 før eller etter Kr.
Holder ikke til å vinne
Jeg skammer meg dypt. Mine allmennkunnskaper er lik null og niks. Gaten ved siden av vet jeg hva heter og hvem som synger min yndlingssang. Det holder dessverre ikke til å vinne i Geni, påskequizen, eller noen ting som helst.
Av og til har jeg fått den glupe idé at jeg skal bla opp i atlaset og pugge geografi. Vanskelig kan det ikke være tenker jeg. Det er bare å huske hvor hav og fjord ligger, pugge navnene og dermed vinne neste gang det spilles. Men — det er så gudsjammerlig kjedelig å pugge, memorere bare for å vinne et spill. Jeg burde være interessert, ønsker å være det, men jeg får det ikke til. Det blir ved tanken. Mellom terningkastene drømmer jeg meg bort og vekk fra spørsmålsbrettet. Ikke det at det er vanskelig å si nei til å være med, men jeg har håp om kanskje å få noen lette spørsmål neste gang det leses høyt fra spørsmålsbunken. Men nei, de kommer ikke.
Vinnerinstinktet våkner
Partiet drar ut, det er kast på kast med terningen. Den lander på en farge vi allerede har og kommer ikke videre, seigpining. Ser på klokka, er det ikke snart sengetid? Jo, men vi må jo spiller ferdig først? Ok, jeg holder ut. Kroppen min synker lenger ned i sofaen, min makker skjønner at han må ta det meste alene. Han tenker allikevel at det er det han allerede gjør, er fortvilet over at han må ha meg med på laget, kunne det ikke være en annen med litt bedre retningssans på globusen? Jeg husker på å berømme hans flinkhet så han ikke gir opp, men skal bruse enda mer med fjærene ang sine kunnskaper om litt om det meste. Vinnerinstinktet våkner og sansene skjerpes, klokka er seinere på kvelden nå. Noen få brikker igjen som skal tettes igjen på TP og jeg henger fremdeles ikke med, men min makker gjør. Han gir av hele sin allsidige kunnskap og resonnerer seg frem til full pott helt til topp. Phu, laget mitt har vunnet. Jeg er stolt som en påskekylling, selv om jeg vet så altfor godt at det var ikke på grunn av meg nei.