Likevel ble ødeleggelsene i det irakiske samfunnet enorme og de sivile tapene større en optimistene hadde håpet. Målet om å fjerne Saddam Hussein ble bare delvis nådd. Iraks forhenværende diktator sitter ikke lenger med makten, men er etter alt å dømme fortsatt på frifot. Til tross for dette er det grunn til å se på det svært omstridte angrepet som vellykket. At så er tilfelle har blitt bekreftet fra ulikt europeisk hold de siste dagene. Med en forsonende fransk president i spissen har krigsmotstandere i tur og orden gratulert president George W. Bush med avskaffelsen av Saddam Husseins skrekk-regime. Nå begynner gjennoppbyggingen av Irak og med den innledes en ny storpolitisk maktkamp. Andre påskedag kom Jay Garner til Bagdad. Den pensjonerte amerikanske generalen skal lede det møysommelige arbeidet med å gjenreise det irakiske samfunnet fra ruinene. I første omgang er det elementære behov som må løses. Innbyggerne må sikres vann, kloakksystemene må gjennoppbygges, infrastrukturen gjenreises og sykehusene forsynes med utstyr og medisiner etter de groteske plyndringstoktene som har snudd opp ned på Bagdad. At soldatene så gjennom fingrene med de lovløse tilstandene som førte til plyndring av sivilbefolkningen så vel som nasjonale skatter, sitter fortsatt langt inne hos kritiske irakere. Ikke alle er like begeistret for det amerikanske nærværet. I den arabiske verden er også skepsisen til at nettopp Jay Garner har fått en sentral rolle i gjenoppbyggingen stor, fordi Garner har vært en av Israels sterkeste støttespillere i Pentagon.Men Jay Garners rolle er ikke først og fremst politisk i denne omgang. Spillet om Iraks fremtid foregår alle andre steder enn i Irak. I EU er man i harnisk over at USA har gjennomført hemmelige budrunder mellom kun amerikanske selskaper om hvem som skal få de store entrepenørkontraktene. For en nasjon som ellers går i bresjen for internasjonale frihandelsavtaler, er dette en frihet de kun kan tillate seg som krigsherrer. Spørsmålet man stiller seg nå, er hvor mye annet USA vil tillate seg i krigens kjølvann. Vil de innsette en regjering uten FNs godkjenning? Og hva med den militære tilstedeværelsen i årene fremover? Mye taler for at Nato kan komme til å spille en viktig rolle. Der kan USA fortsatt dominere relativt uforstyrret sammenlignet med hva slags motstand de risikerer å møte i FN. Likevel er det helt avgjørende at FN får en sentral rolle i det som nå foregår. Bare bred internasjonal enighet gjennom tverrkulturelle allianser kan sikre stabilitet i det politiske minefeltet Irak befinner seg i.Her må Norge følge opp det presset EUs utenrikspolitiske koordinator har pålagt USA. Den diplomatiske krigen om Iraks fremtid har bare så vidt begynt.