Etter en tidvis følelsesladet debatt blant skole— og forlagsfolk, fremmer nå undervisningsminister Jon Lilletun forslag om å fjerne den særnorske godkjenningsordningen for lærebøker. Det er et forslag vi applauderer. Vi skal ikke hevde at denne ordningen alene er årsaken til at svært mange skolebøker oser av kjedsomhet, men at den er en sterkt medvirkende årsak, er hevet over tvil. Manuskripter som vaskes av et tosifret antall konsulenter etter tur, blir til slutt først og fremst utvasket.Det er underlig at skolemyndighetene, som mer enn noe annet skulle oppmuntre til kreativitet, fantasi og selvstendighet, til nå har mistrodd lærebokforfattere i så stor grad at de bare etter nitid gransking og sammenligning av det skrevne ord med det politisk, språklig, pedagogisk og faglig korrekte, har kunnet slippe disse forfatternes produkter løs på den oppvoksende slekt. Maken til formynderi skal vi lete lenge etter. Men det har vel ligget i tidens underdanige og byråkratiserte lærerrolle å finne seg i den slags.Nå mener vi selvfølgelig ikke at ungene våre skal bys hva som helst. Men vi må ha den tillit til den enkelte skole at lærerne der, og de samarbeidsorganer disse forholder seg til, er i stand til å skille skitt fra kanel. Det finnes innenfor de fleste fag et stort antall bøker lærerne kan velge mellom når de skal finne pensumbøker til barna. I tillegg har en rekke aviser begynt å ta skolebøkene på såpass alvor at de anmeldes.Det er mange perspektiver som kan anlegges på Lilletuns initiativ, ett av dem kan være at det er et første skritt på veien i gjenreisningen av den myndige lærer. Skal skolen makte å utdanne myndige elever, er det nemlig et første vilkår at den befolkes av myndige lærere, d.v.s. personer som er i stand til å fatte faglige og moralske beslutninger utfra egen trygghet og egne kunnskaper. Det å få stukket bøker i hendene som er saumfart av ti, tolv sensorer før trykking, representerer intet annet enn et håndslag av mistro. Så kunne vi også ønske at det organ som har holdt i godkjenningsordningen slik den hittil har vært praktisert, Nasjonalt læremiddelsenter, ble nedlagt eller sterkt slanket. Etter hva Aftenposten kunne fortelle i går, ser det mørkt ut i så måte. Senteret skal få en annen organisatorisk tilknytning. Det skal bli ressurssenter og få rådgiverstatus, hva det nå kan ligge i det. Dermed synes det i alle fall som om en eller annen organisasjonsmessig jernlov er i kraft, det som engang er opprettet lar seg ikke avvikle.Lilletuns forslag om å fjerne godkjenningsordningen for lærebøker skal ha kommet overraskende på de fleste både i skoleverket og i det politiske miljøet. Vi håper ikke nettopp det blir et argument for å avvise forslaget. Det vil sikkert bli mobilisert fra alskens motkrefter i tiden som kommer. Vi setter vår lit til at Lilletuns forslag går igjennom.