Møtet i København skulle være det definitive gjennombruddet for å få til en bindende, internasjonal avtale. Ideen var at alle klodens nasjoner skulle bidra i en gedigen dugnad for å redusere utslippene av klimagasser som forårsaker global oppvarming. Noe lignende er prøvd tidligere, og i 1997 var Kyoto-avtalen det første, spede forsøket på å få til en forpliktende ordning som markerte vilje til å gjøre noe med klimautfordringen. Den avtalen ble avvist av USAs president. «Den amerikanske livsstilen er ikke et forhandlingstema» sa, George W. Bush, og dermed punkterte han alle forhåpninger om en folkerettslig bindende avtale. Kyoto-protokollen har i ettertid nærmest fungert som en slags frivillig overenskomst der velmenende politikere kunne vise seg fram under mottoet «Tenke globalt – handle verbalt».
Denne gangen er målet at statslederne enes om konkrete kutt samtidig som hver nasjon tallfester reduksjonen i CO2-utslipp. Utgangspunktet er bedre nå enn det var da Bush junior satt ved roret. President Obama betviler ikke at klimaendringene er menneskeskapt. Hans slagord er forandring, og sett med amerikanske øyne har han har satt seg noe hårete klimamål. USA skal ikke lengre være noe sinke i miljøarbeidet, men en vesentlig bidragsyter i arbeidet med å redusere i utslippene av klimagasser.
Likevel ser det ut til å gå galt. Det er mange hindre som må ryddes av veien før statslederne vil signere en ny klimaprotokoll, og sannsynligheten for at det nå vil bli inngått forpliktende avtaler allerede i København er nå nærmest mikroskopiske. Årsakene til denne fadesen skyldes både en ørkesløs tautrekking landene imellom om hvem og hvor mye som skal kuttes, og en politisk motvilje mot å gripe fatt i de virkelige grunnene til klimakrisen. Årsaken til at kloden har feber skyldes kombinasjonen av global skjevfordeling og vår vestlige verdens blinde tro på økt materiell forbruk som livets mål og mening. Skal vi oppnå de utslippsreduksjoner som kreves, må det gjøres noen tøffe grep. Vi i det rike nord må redusere vårt forbruk samtidig som vi sørge for at borgere i sør får del i den samme velstandsveksten som vi har nytt godt av.
«Det kommer til å koste, og vi må begynne nå», sa biskop Olav Skjevesland da han holdt appell etter fakkeltoget mot klimaendringer som nylig ble arrangert i Kristiansand. Den norske kirkes primas er prisverdig tydelig på at vi ikke har andre alternativer enn omlegging av samfunnet i bærekraftig retning. Dette poenget ser imidlertid ut til å gå de fleste hus fordi når vi beklager seg over manglende fremgang i klimaforhandlingene. Norge er en stor oljeprodusent og dermed en betydelig bidragsyter til utslippene av CO2. Vi har i årtier pøst ut enorme mengder klimagasser i atmosfæren, og vi har et forbruk som er helt i verdenstoppen. Skulle alle mennesker forbrukt like mye ressurser som oss nordmenn hadde vi lagt beslag på nærmere fire jordkloder. Det er dette klimatoppmøtet egentlig handler om: Skal vi fortsett som før? Eller skal vi å legge om til en kvalitativt annerledes samfunnsutvikling der hensynet til global rettferdighet og barnebarnas behov også blir ivaretatt?
Kristiansanderen Dag Andersen har gjennom sitt prosjekt hundreaarsmaalene.no påvist at en fortsatt økonomisk vekst ikke er mulig uten å gjøre ubotelig skade på naturen. Samtidig påvises det gode og attraktive alternativer til nåværende samfunnsordning. Andersens hovedpoeng er at vi har nådd de mål vi i tidligere tider satte oss for nasjonen og velferdssamfunnet, og nå virrer vi tafatt rundt i målområdet. Hans tese er at vi må målbære en visjon å strekke oss etter og i fellesskap gi samfunnet en ny kurs. Det betviles ikke at omleggingen blir smertefull, men det bærekraftige samfunnet er også en svært spennende konstruksjon hvis en evner å frigjøre seg fra drømmen om billig bensin.
Helt uavhengig av avtalene som fremforhandles på klimatoppmøtet i København kan vi legge om livsstilen i bærekraftig retning. Hver nordmann forårsaker utslipp av anslagsvis 12 tonn karbondioksid (CO2). Grovt regnet er industri og næringsliv ansvarlig for halvparten av utslippene. Den andre halvparten forårsaker hver enkelt av oss gjennom vårt forbruk og vårt reisemønster. Noe av utslippsreduksjonen kan oppnås gjennom nybrottsarbeid – og her er Elkem Solar bokstavelig talt ett lysende eksempel på hvordan teknologien kan hjelpe oss et stykke på vei. Den aller største reduksjonen må allikevel tas av oss som enkeltpersoner gjennom endring av våre handlinger og våre hverdagsvaner.
Litt enkelt sagt er det de tre B-ene som hver står for en tredjedel av nordmenns utslipp: Boligen forårsaker klimagassutslipp blant annet gjennom produksjon av energi til oppvarming samt våre endeløse oppussingsprosjekter, der fullt brukbare møbler og hvitevarer kastes på grunn av «feil» farge. Biffen representerer vår matvaner, og klimamessig er det mye bedre å velge fisk som middagsmat fremfor rødt kjøtt. Bilen – og her kan en også ta med Boeingen – er kanskje den mest åpenbare bidragsyter til økte CO2-utslipp.
Endring av vaner og forbruk i mer bærekraftig retning har den umiddelbare effekt at utslippet av klimagasser reduseres. Like viktig er det imidlertid at en omlegging til en grønnere livsstil vil gi politikerne et klart handlingsrom for å iverksette klimatiltak som monner. Vi vet at kursen må legges om. Vi vet at det må gjøres noen røffe grep og brukes sterkere lut. Det er på tide å pusse støvet av Brundtlandkommisjonen flotte slagord: «Tenke globalt – handle lokalt». Vi trenger ikke enighet i København for komme i gang med praktisk handling.