Forente Nasjoners år for forsoning går mot slutten. Det er for tidlig å gjøre opp regnskap og hevde at konfliktnivået er mindre i dag enn det var for et år siden. Noen mener det, og jubler over at Nobelkomiteen tildelte president Barack Obama fredsprisen på grunn av alle håpene som er knyttet til hans karismatiske person. Andre mer kyniske kommentatorer påstår at det skal mer til enn vakker og intelligent retorikk for å løse konflikter og stanse kriger. Men la nå verdenssamfunnet få være i fred et øyeblikk. Mitt anliggende i årets siste artikkel er lokalt, svært lokalt:

Noe av det mest spennende jeg opplevde i FNs forsoningsår, fant sted i Grimstad ved St. Hans-tider, nærmere bestemt i byens vakre lille bibliotek. Her ble det arrangert et forsoningsseminar som del av byens feiring av Knut Hamsun. En byste av dikterhøvdingen kom på plass utenfor biblioteket, og rundt om i byen ble det plassert digitale postkasser som ga muligheter for å høre Hamsuns egen stemme. Men inne i biblioteket var samtalen preget av noe annet enn nostalgi og genidyrkelse. I Grimstad spurte man om det er mulig å forsone seg med en Hamsun som ikke bare ga oss noen av de beste skjønnlitterære tekstene som er skrevet på norsk, men også noen av de verste politiske: Hyllest til Hitler, forsvar av den tyske okkupasjonsmakten.

Jeg vet at dette ikke er hele bildet av Knut Hamsuns opptreden under krigen. Han forsøkte også, som Hans Fredrik Dahl minnet om i Dagbladet på søndag, å fremstå som «den gode nazist» som gikk i forbønn for dømte nordmenn og talte rikskommissær Terboven midt imot. Men Dahl skriver også: «Idehistorisk var hans nazisme tragisk-forståelig ut fra 1890-årene, men naiv i forhold til hva den tyske naziledelse egentlig sto for, og umulig å forsvare moralsk.»

Noe av det som imponerer meg med Grimstad, er den villigheten byens befolkning og politikere har vist til å gå inn i de virkelig vanskelige forsoningsspørsmålene: Er det mulig å forsone seg med en ruvende skikkelse i fortiden som langt fra fremstår som sympatisk og uskyldig ved nærmere granskning? Hvem forsoner en seg i så fall med: Dikteren Hamsun, politikeren eller begge? Noen av dem som har vært aktive i denne debatten i Grimstad, kommer selv fra familier som opplevde store tap og mye smerte under krigen. Da blir det alvor og koster. Det blir noe mer enn uforpliktende fredsretorikk. Men det kan likevel være nødvendig å borre dypt i arkivene og minnene for å mestre samtiden. Hamsuns ulike stemmer tilhører også nåtiden: Vi hører dem fortsatt og må forholde oss til den.

Det finnes andre stemmer fra fortiden som fortsatt lever iblant oss. Kanskje ikke like høyt og utbredt, men de er der: I Kristiansand er Kirsten Flagstads stemme en slik. Hun var den største musikalske stjerne Norge hadde hatt siden Ole Bull. Født på Hamar i 1895 og døde i Oslo i 1962. I årene fra 1936 til 1963 var Kristiansand hennes hjemby nummer én. Hun hadde flere bånd til Kristiansand. Først og fremst gjennom ektemannen Henry Johansen og Amalienborg i Vågsbygd som var hennes faste tilholdssted nesten halve livet.

Kirsten Flagstad var aldri nazist. Men Henry Johansens liv kastet dype skygger innover hennes. Han ble arrestert i 1945. Men han døde før han fikk sin sak opp for retten, og i Kristiansand og Norge hadde man lang hukommelse i etterkrigstiden. Det fikk Kirsten Flagstad merke. Ennå lever det mange mennesker i Kristiansand som husker hva som ble sagt, og ikke sagt, om vår store operasanger rundt middagsbordene på 1950— og 1960-tallet. Er det disse skyggene som gjør at Kristiansand aldri har klart å ta skikkelig vare på minnet om en av landets aller største kunstnere?

Jeg vet ikke. Men jeg mener at kulturutvalget i Kristiansand burde ta seg en tur til Grimstad for å lære. Når denne byen klarer å feire Knut Hamsun på en skikkelig måte og forholde seg til både de gode og de skammelige minnene, burde Kristiansand komme lenger i å forholde seg til både Kirsten Flagstad og Henry Johansen. Byen har kalt opp en vei i Vågsbygd etter henne og fakultetet for kunstfag ved UiA ærer hennes navn. Kanskje Kilden finner en plass til navnet hennes hvis de ikke selger ut alle navn og logomuligheter til et sponsende næringsliv. Men vi burde få bedre muligheter enn litt navnebruk til å fortelle historien hennes, minnes henne, høre stemmen.

Kirsten Flagstad er blitt renvasket for nazistbeskyldningene mange ganger på nasjonal basis. Ikke minst i forbindelse med 100-årsjubileet i 1995. Men lokalt i Kristiansand er minnet hennes fortsatt skyggelagt. Er det mulig å ta i bruk det praktfulle huset Amalienborg som fortsatt står på Lumber i Vågsbygd? Går det an å sikre seg flygelet hennes som visst nok står på en skole i Vågsbygd?

Fødebyen Hamar åpnet en minnesamling for henne i 1985 i huset der hun ble født. Kristiansand kunne gjøre noe annet. Vi har stor operainteresse i byen, og gode krefter som kan det meste om digitalisering av lyd og film. Tenk om vi kunne få et levende minnesmerke der stemmene fra fortiden kunne høres, operaene, sangene. Det kan gjøres på så mange måter, og i byens rike museumsfaglige og kunstfaglige miljøer finnes mye kunnskap og stor skaperkraft som kan komme opp med spennende alternativer. Kommunens kulturutvalg burde sette dem i gang umiddelbart. Før Kilden står ferdig.

«Reframing» er et nøkkelord i forsoningsprosesser og konflikthåndtering. Det betyr å «ramme om», å gi nye rammer. Mange har opplevd hvor viktig det er å bytte ut fiendebildene med menneskebilder for å komme videre i en forsoningsprosess. Denne innsikten er gyldig både på individnivå og i en større sammenheng. La oss derfor få nye rammer rundt bildene av Kirsten Flagstad.