De er alle viktige yrkesgrupper i et samfunn som blir stadig mer avhengig av kompetanse. For å sikre rekrutteringen i årene fremover, vil det være nødvendig å heve statusen til alle de streikende gruppene, og status er i vårt samfunn nært knyttet til lønn.
Likevel er det en risikabel strategi ledelsen i Unio har lagt opp i dette lønnsoppgjøret. Tilbudet fra arbeidsgiveren Kommunenes Sentralforbund var på godt over seks prosent. Dette var det samme som andre grupper i det offentlige aksepterte, og bedre enn oppgjøret i privat sektor. KS har i ettertid sagt at de strakte seg lenger enn det som etter deres mening strengt tatt var forsvarlig. Og det er sannsynligvis mer enn bare taktikk når Olav Ullern i KS i helgen svarte et bastant ”nei” på spørsmålet om kommunene kan ha noe mer å gi.
Streikeleder Helga Hjetland har appellert til statsminister Jens Stoltenberg om å gripe inn i konflikten. Det er liten grunn til å tro at hun blir bønnhørt. Ikke bare har staten gitt fra seg arbeidsgiveransvaret for lærerne til kommunene. En inngripen fra statsministeren ville også sende et underlig signal til partene i offentlig sektor som har akseptert arbeidsgivers tilbud, før deres medlemmer skal ta stilling til løsningen i en uravstemning.
Dermed er det mye som tyder på at streiken kan bli en langvarig styrkeprøve. Som til slutt kan ende opp med tvungen lønnsnemnd. Men det er svært vanskelig å tenke seg at en slik løsning vil føre til høyere tillegg for lærerne, førskolelærerne og sykepleierne enn det de andre gruppene har fått.
Ett av Unios hovedargumenter er at blant andre lærerne har sakket kraftig akterut lønnsmessig de siste årene. I den grad dette stemmer, har Unio selv sviktet sine medlemmer grovt i denne perioden. Når organisasjonen nå forøker å ta igjen det tapte, står den overfor en vanskelig balansegang mellom høye forventninger som Unio selv har skapt, og hva som er realistisk å oppnå. Å løfte noen grupper forbi andre, er en krevende øvelse. Derfor bør Unio ha en lengre tidshorisont enn bare årets lønnsoppgjør.