For to år siden innførte den rødgrønne regjeringen kraftige innstramminger i asylreglene. Tiltakene er hovedårsaken til at færre nå ber Norge om beskyttelse.
Det er vårt håp at den sterke nedgangen i antallet asylsøkere vil bidra til å sette asylpolitikken i perspektiv. For det er ikke slik at Norge og Europa oversvømmes av asylsøkere. De fleste på flukt søker beskyttelse i sine naboland.
Norge er forpliktet til å ta imot flyktninger og asylsøkere. Det er en forpliktelse vi ikke kan løpe fra. At regjeringen i 2008 valgte en linje som bryter med FNs anbefalinger i asylpolitikken, var derfor oppsiktsvekkende. Statsminister Jens Stoltenberg forsvarte innstrammingene med at andre europeiske land er like strenge.
Det kan virke som land i vår del av verden nærmest konkurrerer om å ha den strengeste asylpolitikken. Motivet er åpenbart å avskrekke asylsøkere. Når fokus i så sterk grad rettes mot antallet asylsøkere som til enhver tid kommer hit, kan behovet den enkelte måtte ha for beskyttelse lett havne i bakgrunnen.
Norsk debatt om asylsøkere og innvandring blir fort opphetet. I fokus står gjerne hvilket problem og hvilken belastning asylsøkere er. Men i en amper diskusjon blir ofte et vesentlig moment borte, og det er hvor sårbare mennesker er som kommer fra krigs— og konfliktområder. Noen har flyktet fra land som er så farlige at Utenriksdepartementet advarer eller fraråder nordmenn å reise dit.
Norge er et av verdens rikeste land og blant landene som skor seg økonomisk på globale klimaendringer gjennom høy oljepris. Samtidig fører klimaendringer til naturkatastrofer som genererer enda flere flyktninger. Den skjeve fordelingen av ressurser i verden tilsier at rike land som Norge bør ta et større ansvar for flyktningeproblemet – og ikke overlate en uforholdsmessig stor del av ansvaret til fattige land. Det betinger en human og solidarisk asyl- og innvandringspolitikk.