I den seneste tid har det vært offentlig debatt om den nye, likekjønnede ekteskapsloven og om de kirkelige konsekvenser som gir seg av denne. Saken fikk nylig stor oppmerksomhet i forbindelse med en partnerskapsinngåelse i Kampen kirke. Mange har omtalt dette som en «vielse». Hva det ikke var. Så her er det åpenbart behov for en redegjørelse om hele dette feltet.
Først: I Norge er det slik at prester og pastorer i registrerte trossamfunn av staten har fått fullmakt til å forrette vigsler. Opprinnelig var det slik i det norske enhetssamfunnet at prestene, som statsembetsmenn, hadde vigselsrett. Etter hvert som frikirkene etablerte seg i Norge, har også frikirkelige pastorer fått samme rett.
At prester og pastorer har vigselsmyndighet, er ikke tilfelle i alle land. Noen land har en rent sivil ekteskapsinngåelse. Når en prest eller en pastor i et registrert trossamfunn foretar en brudevielse, gjør de altså en handling på samfunnets vegne. Den juridiske kjerne er at to mennesker, en mann og en kvinne, for vigselmann og vitners nærvær erklærer at de inngår ekteskap. I tillegg til det strikt juridiske i handlingen, kommer flere rent kirkelig elementer – og av dette blir det en handling som på folkemunne gjerne kalles et «kirkebryllup». Dette er en tjeneste mange etterspør av kirken. Og prester stiller gjerne opp og forretter handlingen i vakre kirkerom.
Den nye ekteskapsloven, som trer i kraft den 1. januar 2009, innebærer at det i Norge for første gang fins to ekteskapsbegrep. Ved en språklig manøver – som trekker svært mange konsekvenser med seg – benevnes nå også en «vigsel» for likekjønnede par et «ekteskap». Her er det viktig å understreke at staten ikke eier ekteskapsbegrepet. Den klassiske forståelse av ekteskapet fins fortsatt. Og det er denne som ligger til grunn for det kirkelige vigselsritualet. Det ses klart både av selve ritualets tekst, som legger til grunn skapelsesfortellingens og Jesu ord om at Gud skapte mennesket til «mann og kvinne».
Dette er også uttrykt i de innledende, generelle bestemmelsene til ritualet. For her står det uttrykkelig at ekteskap er en ordning for mann og kvinne: «Ekteskap inngås ved at kvinne og mann offentlig, i vitners nærvær og for godkjent (borgerlig eller kirkelig) myndighet avgir løfte til hverandre om at de vil leve sammen i ekteskap, og dette erklæres å ha offentlig gyldighet.» Dette er Den norske kirkes offisielle lære om hva et ekteskap er. Og av denne fremgår det at en borgerlig vigsel med en dommer som vigselsmann er like gyldig som en kirkelig.
Men hva så når ny ekteskapslov trer i kraft ved årsskiftet? Det er fra statens side sagt at kirken har vigselsrett, men ikke vigselsplikt, i den nye situasjonen. Det er tydelig at noen politikere ville presse kirken i denne saken, men de avsto klokelig. Kirken har altså rett, men ikke plikt: Det vil si at kirken i og for seg kunne foreta vigsler av likekjønnede – vel å merke på én forutsetning: den at kirken hadde et ritual for vigsel av likekjønnede. Men et slikt ritual foreligger ikke. Kirkemøtet, som er Den norske kirkes «storting», har ved delegasjon av Grunnloven § 16 fått myndigheten til å vedta Den norske kirkes liturgier. Men en liturgi som er tilpasset likekjønnede, foreligger altså ikke.
Den nye ekteskapsloven har i § 16 en formulering som likefram sier at en vigsel foretatt av prest er «ugyldig» dersom den ikke skjer på grunnlag av en liturgi som er fastsatt av Kirkemøtet. Det sier den nye ekteskapsloven selv. Dette er videre bekreftet av Regjeringen. Og dette er også nylig understreket av Bispemøtet.
Så vil vel noen tenke: Så får da kirken se å skaffe seg en slik liturgi! Men for en kirke hvor de aller fleste – ut fra kultur og bibellesning – hevder at ekteskap er en ordning for mann og kvinne, blir ikke dette så enkelt. Dessuten er det rent praktisk sett en ganske tidkrevende sak å utarbeide en slik liturgi. For arbeidet med liturgier følger en kirkerettslig bestemt prosedyre. Ønsker om nye liturgier må reises formelt i de organer vi har i kirken for det formålet.
For å sette denne saken i et overordnet perspektiv: Det som nå er skjedd, er at staten og kirken har gått hver sin vei i et meget sentralt samfunns— og verdispørsmål. Hittil har stat og kirke vært enige om at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne. I fremtiden, med en stadig økende pluralisering i samfunnet, kan vi komme til å oppleve at stat og kirke også vil skille lag i andre fundamentale verdispørsmål.
Om nå en prest etter den 1. januar 2009 like fullt forretter en vigsel for et likekjønnet par, og da etter en egen, «tilpasset» liturgi, vil dette ekteskapet rett og slett være ugyldig. Å foreta en rent privat «tilpassing» av de gjeldende liturgier, ville innebære å måtte droppe de fundamentale ordene som alltid har fulgt kirkens vigselsliturgi, nemlig bibelordene om at Gud skapte menneske til mann og kvinne. Og det ville etter mitt syn bety å sage over bærebjelken i en kristen ekteskapsforståelse.
Prester har vigselsmyndighet, ja. Men en prest i Den norske kirke har ikke vigselsmyndigheten som en privat lisens som han eller hun kan forvalte etter forgodtbefinnende. Man har denne myndigheten i kraft av å være tjenestemann i et trossamfunn.
Og for å ha sagt det til slutt: En sideeffekt av at staten velger å gå sin egen vei, vil nødvendigvis medføre at det blir tydeligere hva kirke er. Det blir uvegerlig følgen når det gamle enhetssamfunnet sprekker opp.