Han er en av omkring 130 kurdere som lider samme skjebne. De har vært i Norge siden 1999. De fleste av dem er som Osman Saleh Hama i dag godt integrert i vårt samfunn og har sterk tilknytning til landet.
Gruppen kurdere det er snakk om har vært kasteballer i det norske systemet i mange år. Behandlingen de har vært utsatt for er under enhver kritikk. Tidligere UDI-direktør Trygve Nordby fastslår at ingen asylsøkergruppe er blitt verre behandlet enn disse, og at de har et moralsk krav på å få bli. Også jusprofessor Hans Petter Graver, som skrev rapporten som førte til at Nordby måtte gå på kurdersaken i 2006, mener kurderne må få bli.
Problemet er at det nå synes å ha gått politisk prestisje i saken. Menneskelige hensyn ofres på paragrafrytteriets og jusens alter. Arbeids— og inkluderingsminister Dag Terje Andersen (Ap) betoner hvor viktig det er å følge lover og regler, og at han frykter konsekvensene hvis prinsippet om likebehandling fravikes.
Vi er enig med statsråden om at likebehandling er et avgjørende prinsipp. Samtidig er kurdersaken et helt spesielt tilfelle, hvor myndighetene må påta seg sin del av ansvaret for situasjonen som har oppstått. Kurderne har fått motstridende signaler underveis. Men gjennom en lang rekke midlertidige oppholdstillatelser og foreløpige arbeidstillatelser har de likevel hatt god grunn til å tro at de skulle få bli her permanent.
Vi tror ikke det er grunn til å engste seg for konsekvensene om kurderne får bli. For en slik situasjon bør myndighetene sørge for ikke oppstår igjen gjennom at saksbehandlingen i asylsaker holder mål. Det har den ikke gjort i dette tilfellet.
Utlendingsloven åpner for å gi opphold når sterke menneskelige hensyn taler for det. Den muligheten bør statsråden benytte seg av – selv om det skulle hjelpe Fremskrittspartiet til ytterligere fremgang på meningsmålingene.