De siste dagers nyhetsbilde har vært preget av krigen i Sør-Ossetia, Abkhasia og Georgia. Opp mot hundre tusen mennesker er drevet på flukt, ifølge FNs høykommissær for flyktninger. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Aust-Agder, eller 2/3 av innbyggerne i Vest-Agder. Kaukasus er bare ett av flere områder der det er uroligheter og krig, og antallet flyktninger i verden bare øker. Samtidig som mediene bringer oss bilder fra krigssonen, pågår det en debatt i Norge om hva som skal gjøres i forhold til et langt høyere antall asylsøkere enn det er tatt høyde for det inneværende år. UDI venter at det skal komme 15000 asylsøkere til Norge i innen året er omme. Det er mangel på asylmottak, men kommunene kvier seg for å ta imot mennesker som søker asyl. Både regjeringen og opposisjonspolitikere har tatt til orde for å sette i verk tiltak for å redusere strømmen av asylsøkere.

Det kan høres ut som om Norge med enkle virkemidler skal klare å forhindre at asylsøkere kommer hit til landet.

Både regjeringen og opposisjonen synes å glemme at strømmen av asylanter verken øker eller minker i takt med Norges ønsker om færre eller flere asylsøknader. Når nøden, krigen og volden øker, øker også antallet flyktninger og asylsøkere. Det som er felles for disse, enten vi gir dem flyktningestatus, asylstatus eller betegner dem som grunnløse asylsøkere, er at de søker bedre levevilkår og ikke minst fred. Da er det rart at Norge, som for tiden nyter godt av en høy oljepris, ønsker å fremstå som minst mulig gjestfritt for mennesker i nød. Må landet vårt bli enda rikere før vi kan dele? Eller er det slik at mennesker som lever i enkle kår, ofte er mer rause og gjestfrie enn oss som har nytt godt av en voldsom velstandsøkning?

De fleste flyktninger i verden i dag befinner seg ikke i Europa, slik vi kanskje tror. De land som tar imot flest flyktninger er naboland til krigsherjede eller sultrammede afrikanske og asiatiske land. Flertallet av afghanske flyktninger bor for eksempel ikke i Vesten, men i Pakistan. Det høres besnærende ut at vi skal satse på å hjelpe mennesker i deres nærområder, men der er teltleirene enda trangere og overfylte enn norske asylmottak. Hvorfor skal fattige naboland bære alle byrdene med flyktninger og fordrevne, mens Vesten med all sin velstand skal holdes utenfor?

Norge er et land i verden, og vi må forholde oss til at endringer i andre land kan få betydning også for oss. For tiden nyter vi godt av internasjonaliseringen gjennom billig klesproduksjon i Asia, som igjen gir oss som forbrukere rimeligere klær. Men internasjonaliseringen gjør også verden mindre for den store del av verdens befolkning som må klare seg med mindre enn 10 dollar dagen. Derfor skjer det en folkevandring fra den fattige til den rike verden.

Både som enkeltpersoner og som nasjon kan vi kanskje ha et ønske om å leve i fred, og slippe å oppleve verdens nød tett innpå oss. Når vi går gjennom Markens kommer den fattige del av Europa oss nær gjennom tiggerne. Det er så lett å irritere seg over dem, prøve å overse dem, tenke at de bare prøver å lure oss for penger. Det passer dårlig med den protestantiske arbeidsetikk å godta tigging. Etter reformasjonen ble tigging forbudt i de lutherske landområder, ikke minst fordi Luther mente at fattigdom ikke var en dyd i seg selv, slik det hadde vært i middelalderen. På den annen side kan vi jo spørre hvor mye det koster oss å gi noen småpenger til tiggerne. Vi som har materielle goder i overflod, og kanskje synes at hjemmet vårt er overfylt av ting. Som allikevel stadig kjøper mer, og synes at vi fortjener noe nytt.

Dette handler ikke minst om troen på at alle mennesker har samme verdi og derfor skal behandles med respekt. Norge har en lang tradisjon for å hjelpe mennesker i nød. Mennesker og organisasjoner med et humanistisk livssyn, som Fridtjof Nansen, har drevet et utstrakt hjelpearbeid. Kristent misjonsarbeid har ikke bare vært opptatt av å forkynne evangeliet, men også av å hjelpe menneskers materielle nød. Det var på en måte greit for oss kristne å gi penger til å hjelpe mennesker langt borte på misjonsmarken. Men når misjonsmarken så å si kom til Norge, ble det mer ubehagelig. Hva skjer i dag med vår kristne og humanistiske arv i forhold til å sette vårt menneskesyn ut i praksis gjennom å hjelpe mennesker i nød? Da tsunamien rammet asiatiske land, var den europeiske givervilje stor. Katastrofen kom oss nær fordi så mange europeere ble rammet. Senere naturkatastrofer i Asia har ikke utløst på nær samme givervilje, selv om nøden har vært like hjerteskjærende.

I skuespillet «Natan den vise» av forfatteren G.E. Lessing fortelles det en lignelse om en ring som gjør bæreren elsket av Gud og mennesker når han lever et liv som er ringen verdig. En far har tre sønner, og lager to kopier av ringen. Hver sønn får en ring, men hvilken av ringene er den ekte? Det er den som er båret av den sønn som har gjort godt mot sine medmennesker. De tre sønner representerer de tre religioner jødedom, kristendom og islam. Fortellingen handler om toleranse og nestekjærlighet. De ulike religioner og livssyn påberoper seg nestekjærlighetens budskap. Lessings skuespill utfordrer oss på at det ikke er nok å snakke om den nestekjærlighet min tro eller mitt livssyn forfekter – den må også vises i praksis.

Det nærmer seg valgkamp, og det er fare for at norske politikere vil spille på lag med vår fremmedfrykt og egoisme, og overgå hverandre i å forsikre oss om at Norge skal ta imot færrest mulig mennesker som søker opphold her i landet. Jeg savner politikere som høyt og tydelig vil fortelle oss at Norge har en forpliktelse til både å ta imot sin del av verdens flyktninger og asylsøkere. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi svikter våre idealer og til sist oss selv ved å stenge landet for mennesker som søker det alle mennesker gjør: fred og gode levevilkår for seg og sin familie.