Da ExxonMobil sendte ut pressemeldingen om resultatene for 2007 den første februar i år, var petroleumsgiganten det første selskap noensinne som kunne presentere et årsresultat på over 40 milliarder dollar. ExxonMobil er et av verdens største selskaper, og uten tvil blant de aller mest lønnsomme. De som leser pressemeldingen fra selskapets hovedkontor i Irving, Texas, vil finne de vanlige begrunnelsene for resultatene: Økt salg av olje og gass, økt salg av produkter fra raffinerier og petrokjemi og ikke minst en langt sterkere pris på produkter så vel som råvarer fra 2006 til 2007. Dette er imidlertid ikke hele historien, men snarere et resultat av en lang rekke hendelser og handlinger opp gjennom mer enn 100 år. Og viktigst av alt, slik tidligere CEO Lee Raymond ved flere anledninger har uttalt, at den viktigste av alle «drivere» innen olje og gassindustrien er forskning og teknologiutvikling. Som tidligere forsker, med bl.a. en doktorgrad innenfor kjemiteknikk var dette langt mer enn kun talemåter fra Raymonds side. Så har da også ExxonMobil satt sin egen industristandard for å opprettholde bevilgninger til forskningsvirksomheten, og har vist en usvikelig tro på at det er nettopp innenfor feltet forskning og teknologi at fremtidens kommersielle og finansielle konkurranse skal vinnes.

Teknova er en nyskapning innen floraen av norske forskningsinstitutt, foreløpig med sin base i Kristiansand. Da selskapet ble lansert i begynnelsen av desember i fjor, hadde en lang rekke av landsdelens bedrifter, så vel som Universitetet i Agder og Agderforskning, ønsket en slik etablering her i landsdelen. Det som var spesielt interessant var at nettopp de bedriftene som selv hadde tunge og velutviklet teknologi— og forskningsvirksomheter var blant dem som sterkest ønsket å se et slik forskningsinstitutt. At disse bedriftene er verdensledende innen sine industrisegment er heller ingen overraskelse. I sine bransjer er de viktige og betydningsfulle, slik ExxonMobil er på det globale olje-, gass- og petroleumsområdet.

Men forskning er ikke bare for de store, globale, rike og på alle måter veletablerte selskaper. Disse evner å ta kostnadene ved utvikling av ny teknologi, og få den gjort om til salgbare produkter, eller forbedrede prosesser. I Norge pågår det en debatt, som i alle fall har vart i de siste 30 årene, om omfang av statlig finansiering og medfinansiering av forskning og utvikling. Målet er at samlet (offentlig og privat finansiert) FoU skal nå 3% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er i så fall noe over gjennomsnitt av OECD-nivået. De fleste har for lengst erkjent at dette i beste fall kun er en ambisjon, og knapt nok et realistisk nærings- eller forskningspolitisk mål for de nærmeste tre til fem årene.

Så kan det stilles spørsmål om hvorfor det er slik. Svaret kom neppe fra rektorene ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke og rektor ved NTNU Torbjørn Digernes, som unisont klaget sin nød til Aftenposten den 9. mars i år, og ba denne gangen om ca. 1 milliard nye, friske forskningskroner. Utfordringen på finansieringssiden for forskning er mange, men det er slik jeg ser det først og fremst et spørsmål om holdninger og dernest om handlinger. Holdningen til forskning for seg, men si kunnskap i sin helhet – er bl.a at vi i Norge, som et av få land i verden, nok tror mer på penger enn på kunnskap. Og valg av utdanning blir nok mange ganger holdt opp mot «det lønner seg/ eller det lønner seg ikke».

Ettersom viljen og kulturen i Norge ikke gir god drahjelp for å sikre forskningsfinansiering, så blir handlingene desto viktigere. Det ligger en betydelig utfordring for de samme institusjoner som ber om mer statlige penger, også å finne fram til alternative finansieringskilder. Og da først og fremst å skape gode allianser, og da gjerne med et næringsliv som ser med undring på det som skjer ved akademiske institusjoner. Likeså må bedrifter kunne tørre å ta skrittet til å teste ut akademia. Å løse disse kodene blir langt viktigere for våre universitet og forskningsinstitusjoner, enn å lete etter «pinkoden» til ymse statlige forskningsfond.

Der Norge som nasjon skaper betydelige verdier, er innenfor nyskapning og forbedringer i små og mellomstore bedrifter (SMB), og gjennom forskningsbasert nyskapning. Her har statlige midler hatt stor betydning, ofte fordi det ikke finnes alternative finansieringskilder. På Sørlandet har industrinettverkene NODE (for olje- og gassrelaterte bedrifter), og nå også EYDE (for prosessindustrien), tatt viktige initiativ for å få til FoU mellom nettverksbedriftene. På slike arenaer, så vel som mot de enkelte SMB ønsker Teknova å få anledning til å bidra.

Vi vil satse sterkt på å komme i inngrep med mindre selskaper som ønsker å videreutvikle egen teknologi, og som ser nytte av å inngå teknologisamarbeid på tvers av sektorer – gjerne i samvirke med Universitetet i Agder og Agderforskning. Vi er derfor utrolig fornøyde med at vi bare kort tid etter lansering av Teknova har inngått avtale med UiA om samarbeid, og satt mål av oss om å få det opp i et omfang som er større enn lignende institutter med både 200 og 300 ansatte har. At Norges forskningsråd gjennom VRI-programmet medfinansierer de tre første forprosjektene har også svært stor betydning. Likedan er det en milepæl at Stiftelsen Sørlandets Kompetansefond har valg å støtte opp om det samme.

Dette understreker at Teknova er forskningsinstituttet på Agder som vil samarbeide både med de store og internasjonale, så vel som SMB-bedrifter. På sikt håper vi også at det skal kunne skapes nye bedrifter og næringsliv ut fra Teknova sin forskning. Det er vår oppgave og visjon.