USA mister makt: Hva betyr det?

Jeg var forleden sammen med utenrikspolitikere fra sentrale NATO-land. De uttrykker en klar bekymring om hvordan maktfordelingen i verden er i ferd med å endres raskt. Det er nå Kina som stadig blir en mektigere stat, mens USA har stadig større problemer innenrikspolitisk, utløst av finanskrisen og med få utsikter til å forbedres raskt.

Vi kan observere at Kina nå utbrer sin makt i Afrika i rekordtempo. Utbygging av infrastruktur og leieavtaler om energiforsyning og jordbruksproduksjon er blitt standard. Man møter kinesiske prosjekter i nesten alle land på dette kontinentet. Samtidig eier Kina svært mye av amerikansk økonomi i form av selskaper og aksjer, og landet investerer over hele kloden. Mens landet tidligere konsentrerte seg om økonomisk vekst og innenrikspolitikk, har landet nå startet en modernisering av sitt militærvesen og bruker svært mye penger på dette.

USA, som etter 1990 ble omtalt som hegemonisk makt – altså den verdensledende makt – «ingen over, ingen ved siden» – har i de siste årene mistet makt. Dette lar seg ikke måle presist, men indikatorer er den vedvarende økonomiske krisen og økende arbeidsledigheten; økende misforhold mellom forventningene til president Obama og resultatene, press innen NATO for at europeiske land skal bidra mer økonomisk til organisasjonen, og USAs forsiktige kritikk av Kina på menneskerettighetsområdet. Under Obamas besøk der i fjor la han vekk all skarp kritikk av Kina og sa til og med at ingenting kan skje i verden uten et samarbeid Kina-USA. Også utenriksminister Clinton er merkbart forsiktig i sin kritikk av Kina.

Hva betyr dette? Det betyr at makten bestemmer i det internasjonale anarki som statssystemet faktisk er. Blir Kina mektig, kan Kina bestemme mer. Kina har regelbundet «straffet» land som kritiserer det på menneskerettighetsfeltet med å kansellere kontrakter; derfor ser vi så lite av slik kritikk. Nå som Kina blir stadig mektigere, vil vi se at Kina insisterer på egne tolkninger av menneskerettighetene, slik som f eks å bruke dødsstraff når det passer. Vi vil også observere at få eller ingen stater vil kritisere dette.

Mine samtalepartnere fra politikken poengterte også noe annet, nemlig at de stadig oftere merker at den vestlige tolkning av menneskerettighetene og insistensen på at disse rettighetene står over statens suverenitet blir møtt med likegyldighet. Det har ikke lenger noen kostnad å bryte de normer Europa og USA insisterer på. Det er en direkte konsekvens av at vestlige land blir relativt sett stadig svakere.

En ny stormaktspolitikk er nå en realitet i verden. Kina er den mektigste staten av de nye, men også Russland, India, Pakistan, Brasil og andre kan nevnes. Russlands makt er selvsagt også økonomisk basert og gir seg utslag i flere militærøvelser og trening, også langs norskekysten. Russland brukte også som kjent militærmakt i Georgia sommeren 2008, riktignok etter at president Shaakasvili hadde tatt første sjakktrekk, men etter en plan som innbar troppeforflytninger og manipulasjon av minoritetslegitimering i Abkhazia og Sør-Ossetia.

En ekspert fra amerikansk politikk, Ron Asmus, skriver i sin bok «The Little War that Shook the World» at det ikke kan herske tvil om at det russiske angrepet var varslet og at det som utløste det primært var NATOs løfte om medlemskap til Georgia. Han forteller også fra Bush-administrasjonens reaksjon at det viktigste var å holde USA utenfor dette og for all del forhindre en konfrontasjon mellom USA og Russland. Bush trakk seg helt tilbake fra saken og overlot den til det franske formannskapet i EU. Dette er en viktig indikator på at USA foretrekker en mer passiv rolle i europeisk politikk og at forholdet til Russland krever stilltien aksept av at Russland «ordner opp» innenfor egen interessesfære.

Og her har jeg brukt et begrep som vi trodde var avskaffet for godt: interessesfære. I realismens maktbalanse i den kalde krigen var det en stilltiende aksept for at Sovjet kunne agere som man ville innenfor sine «satellittstater» – Polen, Ungarn, Baltikum, etc. Invasjonen i Ungarn i 1956 fikk aldri noen reell reaksjon fra USAs side; for en konfrontasjon med russerne var altfor farlig. Det samme ser vi nå igjen: selv om NATO lovet medlemskap til Georgia i april 2008, satte den russiske invasjonen i landet en effektiv stopper for dette. Reaksjonene i Europa og USA var sentrert rundt prinsippet om at grenser ikke skal endres gjennom krig, skriver Asmus; men dette prinsippet krever vilje til å stoppe den som gjeninnfører et slikt prinsipp – med militære midler om nødvendig.

Etter 1990, da USA og Europa var mektigst i verden, kunne disse statene knesette prinsipper som disse: Ikke bruk av militærmakt som realpolitisk virkemiddel, respekt for menneskerettighetene og insistens på forhandlinger fremfor press, etc. Men denne myke diplomatiske makten kommer til kort når stormaktspolitikken kommer tilbake med land som er uten en slik liberaldemokratisk tradisjon. Den dårlige nyheten er rett og slett at Vesten ikke lenger har makt nok til å fremme disse prinsippene.

Men det er mer dårlig nytt, for USAs makt har vært bærebjelken i global politikk. Europa har lent seg på USA i hele etterkrigstiden, det er «USA som er vår sikkerhetsgaranti», som det heter i alle norske offisielle uttalelser. Men hva når USAs makt svekkes? Tar vi ansvaret for egen sikkerhet? Eller legger vi oss åpne for å bli presset?

I NATO er det bare USA som bruker mer enn 4 % av BNP til forsvar. De fleste andre bruker maksimalt 2 %, Norge ligger på 1,33 %. USA har en atomvåpengaranti for hele NATO, og USA er den eneste aktør som bruker militærmakt som pressmiddel der det kan trenges.

I Europa begrenser vi oss til diplomati, men det er ikke nok utenfor Europa i møtet med stater som kun forstår harde maktmidler. Europa er ikke bare meget uforberedt på å spille en egen rolle i global sikkerhets— og utenrikspolitikk i dag, men også uforberedt på å ivareta sin egen sikkerhet. 70 år etter 2. verdenskrig liter vi fremdeles på at USA skal sikre oss. Men USA er krigstrett etter Irak og Afghanistan og trapper nå ned sitt forsvarsbudsjett i tråd med den økonomiske krisen.

Vi europeere må ta reelt medansvar for de vanskelige problemene globalt sett – for første gang på hundre år. Men foreløpig roper vi fremdeles på USA som garanti for hjemlig sikkerhet.