Kommentaren sto første gang på trykk 30. oktober 2010.

Kommunesammenslåinger er heftige saker. Det har jeg minner om fra oppveksten innerst i Sognefjorden. I 1963 ble Luster, Hafslo og Jostedal slått sammen til én kommune. Protestene var voldsomme. Fordommer og mistenkeliggjøring fikk fritt utløp. Det gikk hett for seg mellom hafslobygdinger, jostedøler og lustringer. Ukvemsordene satt løst i alle hjem i omtalen av nabobygdene.

Inndelingen av landet i kommuner skriver seg tilbake til 1837 da formannskapslovene ble innført. I en tid da folk stort sett tok seg fram til fots og med hest og kjerre. Mange steder var uten veier. Kommunegrensene fulgte i hovedsak prestegjeldenes. Men allerede i 1838 startet oppdelingen i flere kommuner, og i 1930 var antallet 747. Allerede i mellomkrigsårene ble behovet for reformer i kommuneforvaltningen diskutert. Den gang – som nå – ble det ble argumentert med at snevre kommunegrenser var et hinder for planlegging og næringsutvikling. Likevel skjedde ingenting før krigen var over.

På 1950-tallet startet et omfattende arbeid med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av Kommune-Norge. Nikolai Andreas Schei ledet den regjeringsoppnevnte kommuneinndelingskomiteen, som raskt fikk hans navn. Schei var fylkesmann i Sogn og Fjordane (1945-71) og kjent for sin handlekraft. Det ga resultater.

Schei-komiteen forslo flere hundre sammenslåinger. Innstillingene la grunnlaget for at antallet kommuner ble redusert fra 747 til 454 i årene 1957–67. Følelser var i kok over hele landet. Protester hjalp ikke. Reformen ble gjennomført. Etterdønningene sliter vi med ennå.

Vi har nå 430 kommuner. 30 har under 1 000 innbyggere. Utsira er den minste med et par hundre sjeler. De siste 40 årene har det skjedd lite eller ingenting med kommunestrukturen, selv om den er overmoden for endringer. Rikspolitikerne som har våget seg frempå med reformutspill, har raskt trukket til seg følehornene.

Det utløste ramaskrik over hele landet da daværende kommunalminister Erna Solberg (H) for åtte år siden proklamerte at norske kommuner må reduseres drastisk. Stormen rundt henne tiltok i styrke da hun åpnet for å bruke tvang for å få kommuner til å slå seg sammen. Etter regjeringsskiftet i 2005 har temaet aldri vært oppe til seriøs debatt. Det har blitt med sporadiske soloutspill. Mye takket være at de rødgrønne i Soria Moria-erklæringen har låst seg til dagens struktur gjennom enighet om at sammenslåinger skal være frivillige.

Begrepene tvang og frivillighet utløser ganske forskjellige reaksjoner. Tvang får de fleste til å stritte imot. Frivillighet skaper positive vibrasjoner, men kan også bli en sovepute. Noe som har skjedd. Et fåtall kommuner har slått seg sammen frivillig. De fleste lar det skure og gå som før.

Det er åpenbart at mange kommuner opplever seg selv som verneverdige. De virker besatt på å hegne om seg og sitt. Lokaldemokrati, nærhet og identitet gripes lett til når motstandere av sammenslåinger går på barrikadene. Underforstått at å slå lag med naboen, vil være en trussel mot disse verdiene. Har vi så liten tro på at andre kanskje vil oss vel?

Valgdeltakelse kan være en målestokk for hvor høyt innbyggerne skatter lokaldemokratiet og nærheten til beslutningstakerne – og hvor sterk identitetsfølelsen er. Har motstandere av sammenslåing et poeng, burde deltakelsen ved kommunevalgene være høyere i små enn i store kommuner. Det viser seg at så enkelt er det ikke. Eksempelvis var valgdeltakelsen i Kristiansand 60,1 prosent i 2007, i Songdalen 60,8 og i Søgne 62,4. Det er mange gode argumenter for kommunesammenslåing. Men de blir knapt hørt. Temaet virvler opp så mye støv og trigger følelser i den grad at en vettug og konstruktiv debatt fremstår som en umulighet. Alternativet er at alt blir som det er – at vi har funnet den ideelle og mest hensiktsmessige kommuneinndelingen. Det kan knapt være svaret.

Den siste uken har Ap åpnet for bruk av tvang for å redusere antallet kommuner. Men statsministeren var kjapt ute med å presisere at det ikke er aktuelt inneværende stortingsperiode. Sp-leder Liv Signe Navarsete var nesten like rask med å fastslå at det er uaktuelt for hennes parti å sitte i en regjering som tyr til tvang for å slå sammen kommuner.

Får vi Høyre-/Frp-regjering etter stortingsvalget i 2013, kan det bety flere kommunesammenslåinger. Men noen garanti finnes ikke. Stortinget har lidd av en så tung beslutningsvegring i dette spørsmålet at den kan vise seg vanskelig å kurere. Men ett forhold kan våre rikspolitikere aldri vri seg unna: Det er Stortingets ansvar å avgjøre hva som er en hensiktsmessig kommunestruktur ut fra de oppgavene kommunene er pålagt å utføre.

Forandring fryder, men ikke når det gjelder kommunestrukturen. Lite synes aldri å kunne bli for smått her på berget. Vi har lett for å tenke at smått er godt. Når lokalpatriotismen, mistenksomheten og frykten for naboen får råde, forblir alt ved det gamle. Lokalt selvstyre er for viktig til å bli offer for slike krefter.