I vår avis har vi hatt debatt om nedleggelse av skoler og dårlig skoleøkonomi.
Parallelt har Aftenposten og Klassekampen hatt kronikker som slakter dagens politikk med å sluse så mange ungdommer som mulig inn i høyere utdanning – enten de har talent for boklig lærdom eller ikke.
Utdanning er på den ene siden et betydningsfullt velferdsgode for det enkelte menneske, men er samtidig et viktig redskap i samfunnsmaskineriet. Ikke minst er skolen blitt et virkemiddel for langt mer enn kun å tilføre oppvoksende slekter tiltrengt kunnskap. Skolen gis stadig flere oppgaver, og er i mange henseende samfunnets forlengede arm for disiplinering og strømlinjeforming av unge mennesker. Eksempelvis har hele 15 prosent av guttene i ungdomsskolen i Kristiansand enkeltvedtak om spesialundervisning.
På liknende vis har skiftende regjeringer brukt høyere utdanning bevisst for å unngå, og til dels maskere, ungdomsledighet. I dag flommer høyere læresteder over av ungdom med lunken motivasjon for boklig lærdom. Pillen er blitt sukret med at «landet trenger folk med utdanning».
I Aftenposten på søndag slo kommentator Jan E. Hansen alarm og mener landet skaper tapere ved å tvinge ungdom inn i et utdanningsløp de ikke kan mestre, for deretter å slippe dem ut til ledighet. I Klassekampen advarer sosiologiprofessor Ottar Brox mot at norsk ungdom kaster bort mange år på utdannelse av svært tvilsom verdi, med nivåsenkning som ett av resultatene. Men universitetene og høyskolene vil ikke stille krav, ettersom de får betalt stykkpris og vil tape penger dersom studenttallet går ned, påpeker Brox. Han anbefaler samfunnet heller å subsidiere lærlingplasser like mye som studier. Kritikerne har viktige poeng.
Dropouts fra skolen og overforbruk av høyere utdanning er to sider av samme sak, i likheten med import av utenlandske håndverkere. De er alle tegn på at samfunnet ikke evner å skape balanse mellom mennesker og maskineri. Debatten viser at tiden er overmoden for en omlegging av norsk utdanningspolitikk.