Kjære leser. Takk for at du har begynt å lese denne teksten. Jeg håper du vil fortsette og jeg lover å gjøre mitt aller beste for å ikke kjede deg. Hvorfor tror jeg at jeg kommer til å kjede deg, tenker du kanskje nå. Jo, fordi jeg skal skrive om miljø. Igjen.
Jeg har gjort det før. Mange ganger før faktisk. Jeg har skrevet om klimaendringer som truer med å endre verden slik vi kjenner den, om ekstremvær, om klimaflyktninger og økonomiske vanvittigheter. Jeg har skrevet om forbruk, om å leve mer i pakt med naturen og økologien. Jeg har skrevet om «simple living», om slow-bevegelsen og om resirkulering. Når jeg ser tilbake, har jeg for det meste pekt på alt som er kjipt i verden i håp om å vekke og til og med skremme dere og meg til å leve mer bærekraftige liv. Nå har jeg innsett at jeg antakeligvis ikke har lyktes med det.
For lenge siden, altså lenge før klimadebatten sto høyt på den globale agendaen og lenge før finanskrisen, studerte jeg miljøfag. Der lærte vi nettopp om alt som var kjipt og alt som potensielt kan gå veldig galt. Jeg husker godt en forelesning som skilte seg ut. Den handlet om en britisk miljøkampanje rettet mot barn. Kampanjen hadde mislyktes totalt, fordi den i essens gikk ut på å vise barn hvor ille det kan gå. Barn ble tatt med for å se på kloakk som gikk rett ut i sjøen, til avskogede områder og til parkeringsplasser hvor biler sto på tomgang. De ble også oppfordret til å være de voksnes korreks og si fra når foreldrene gjorde noe «galt».
Etter en tid var det ønskelig å se nærmere på kampanjens effekter. Det de fant da var at kampanjen hadde resultert i redsel etterfulgt av passivitet og handlingslammelse. Mottakerne reagerte altså akkurat motsatt av det som var intensjonen. Hvorfor? Svaret var jo såre enkelt; barn kunne ikke skremmes til handling.
Neste kampanje som ble laget, av samme organisasjon synes jeg å huske, begynte i motsatt ende. Kampanjen valgte å fokusere på alt som er bra. Barna ble tatt med ut. Rett og slett ut på tur. Gjennom positive og lystbetonte opplevelser i naturen skulle barnas følelser stimuleres, og tesen var slik at de da automatisk ville finne det naturlig å ta vare på naturen som voksne. Altså, ha det gøy på tur, bli glad i omgivelsene og ta vare på dem for fremtiden. Resultatene venter vi vel på ennå, men jeg synes dette er logisk.
Det var likevel bare for kort tid siden at jeg innså at de samme mekanismene gjelder for oss voksne. Vi blir også passive og handlingslammede av nøyaktig samme årsaker. Problemfokuset og sakene blir rett og slett for massive. Hva kan lille jeg gjøre med klimaendringene uansett? Spiller det noe rolle om jeg sorterer avfallet mitt når det fortsatt spys ut CO2 på norsk sokkel? Og det er jo naturlige spørsmål å stille seg. Skal jeg som person ta mer ansvar enn det staten gjør? Skal jeg være strengere? Mer radikal? Hvordan ser ansvarsfordelingen egentlig ut?
Jeg innså altså at jeg var i ferd med å bli miljøutbrent. Jeg hadde blitt blåst over ende av «the perfect storm of confusion». Jeg var fullstendig bortkommen i et hav av klimakvoter, miljøsertifiseringer, begreper, miljøkonferanser, miljømøter, miljøartikler, miljøpublikasjoner og velvillige tips og råd. «Hvordan bli et klimavennlig menneske», «guide til grønt forbruk», «den bevisste forbruker», «grønnvask-guiden». Jeg så ikke lengre skogen for bare trær, og min egen vilje til å «være grønn» hadde dalt – iallfall i praksis.
Jeg skrev ikke lange lister som hang på kjøleskapet for å minne meg selv om alt jeg skulle bidra med for å redde verden, jeg klippet ikke ut alle tipsene og rådene, og jeg handlet ikke lengre økologisk mat med samme glød og entusiasme eller tok toget med en varm følelse i hjertet. Utad mente jeg selvsagt fremdeles alle de «riktige» tingene, men det var blitt lengre fra ord til handling. Så hva skulle jeg gjøre da? Gå på tur i skogen?
Så ble jeg heldigvis inspirert. Av en driftig fyr fra et kommunikasjonsbyrå i London som utelukkende jobber med kunder som vil noe på miljø og bærekraft. Han kom som sendt fra oven og snakket om viktige og alvorlige ting på en uformell, underholdende og fantasifull måte. Det vil si, han kom ikke fra himmelen, han kom med tog og ferje fra London, fordi han har sluttet å fly. Ja, faktisk. Han har sluttet helt.
Han fortalte om Martin Luther King og utfordret oss på om talen hans ville blitt like historisk hvis han hadde innledet med «Jeg har et mareritt. Jeg har et mareritt i dag». Ville verden husket dette like godt som en tale om drømmer og visjoner? Han snakket om hvordan våre hoder fungerer og hva som skjer hvis vi blir overdosert med gode hensikter i dårlig innpakning. Han fortalte om et nettsted som heter cheatnatural.com, hvor du kan kompensere for din utroskap ved å betale andre par for å forbli trofaste, slik at den totale mengden hjertesorg i verden ikke går opp – selvsagt med klare ironiske henvisninger til klimakvoter og klimanøytralitet. Han beskrev bærekraftreisen som givende, lønnsom, inspirerende og frigjørende.
For det er godt mulig at det er kommunikasjon det til syvende og sist handler om. Om hvordan vi snakker om våre felles utfordringer og hvilke sider av saken vi velger å belyse, og hvordan. Vi trenger selvsagt handling, vi skal gjøre de riktige tingene før vi forteller om dem. Men vi trenger inspirasjon, vi trenger optimisme, glede og moro. Slik er vi mennesker. Vi trenger bedrifter som viser fram innovative og fremtidsrettede løsninger som vi kan tro på, og vi trenger myndigheter som er tøffe nok til å sette nye rammer, lage nye spilleregler og definere nye handlingsrom. Uten at vi føler oss frarøvet noe som helst – kanskje snarere tvert imot. Vi trenger privatpersoner som viser oss gjennom handling at et liv i balanse faktisk kan være rikere, bedre og mer komfortabelt.
Vi trenger et nytt språk på miljø. Vi må klargjøre, kvitte oss med vedheng fra mange tiår tilbake, med begreper som tåkelegger, svartmaler og forvirrer. Vi må skape en ny diskurs som støtter oss i våre forsøk på å bidra. Vi må takkes for at vi resirkulerer, vi må få et klapp på skulderen når vi reiser kollektivt og en blomst når vi legger ferien til den norske fjellheimen. Effekten av ros skal ikke undervurderes. Vi må begeistre, underholde og leke på veien mot en bærekraftig utvikling. Vi må slutte å moralisere og begynne å realisere. Først da kommer vi ut som skapende, innovative, løsningsorienterte og fremtidsrettede individer.
Så, tusen takk, kjære leser, for at du sto løpet ut. Jeg håper jeg klarte å underholde.