Næringslivsjournalisten Rune Øidne Reintertsen viser i Fædrelandsvennen lørdag 14. februar stor entusiasme i sin hyllest til hotell og næringsbygg på Marinetomta. Det er ikke måte på hvordan han drømmer om «et slags nesten-malacon». Hvorfor ikke i samme slengen foreslå en fire felts motorvei langs Strandpromenaden – slik at vi virkelig får eimen av den svidde storbylukta langs strandsonen på hete sommerdager. Angsten for at Kristiansand fremdeles skal identifiseres med en provinsiell småby vil da kunne fordrives en gang for alle.
Det interessante med Aquarama-saken er ikke bare byens vekstfanatikere, men også kommunale eliters iver etter utelukkende å legge økonomiske målestokker til grunn for prosjektet. Alt som dreier seg om miljømessig (økt biltrafikk) og sosial bærekraft (økte billettpriser) er lagt til side når rådmannen allerede i 2002 anbefaler – og politikerne vedtar – at: «Drift av svømmehall og badeland er ikke økonomisk interessant i seg selv. Derimot kan disse funksjonene gi rammebetingelser for andre og lønnsomme virkemidler innen opplevelsesøkonomien. Vi vil derfor legge til rette for størst mulig arealer til slik virksomhet og sørge for at de bidrar økonomisk til sitt eget forretningsmessige fundament.» Resultatet av «rammebetingelser for andre og lønnsomme virkemidler», kjenner vi: et giganthotell, bar, restaurant og privat velværesenter.
Teksten vitner om at rådmannen og mange av byens politikere ikke har forstått sine roller, som først og fremst er å ivareta fellesskapsinteressen. I motsetning til hva mange av byens politikere tror, kan ikke utviklingen i en by overlates til private aktørers preferanser og målestokker. Forskjellen mellom offentlig og privat virkemåte er grunnleggende, og kan neppe forenes i et offentlig-privat-samarbeid (OPS) à la Aquarama. I sitt vesen er private aktører grunnleggende profittdrevne, mens det offentlige skal maksimere samfunnsmessig nytte. Det offentlige kan derfor ofte sitte igjen med Svarteper når kontrakter er signert og uante økonomiske konsekvenser påløper – slik mange tidligere internasjonale OPS-erfaringer har vist. Disse prosjektene mangler ofte mekanismer som kan fange opp og artikulere lokale interesser.
I forhandlinger med private aktører vil et kompetansemessig og ressursmessig asymmetrisk maktforhold mellom offentlige regulerende myndigheter og private investorer ofte gi seg utslag i at det offentlige får problemer med å representere fellesinteressen. Dermed overfokuseres det økonomiske. Her kjenner vi oss igjen i Badelandsaken.
Samtidig bør det minnes om at i vellykkede offentlig-private samarbeidsprosjekt understrekes betydningen av å involvere lokale organisasjoner og interesser i den tidlige planleggingen. Internasjonale erfaringer viser også at ofte fremstår det offentlige som en lite intelligent og velinformert kjøper. Resultatet blir lite bærekraftige kontrakter (sosialt, økonomisk og miljømessig), der en i liten grad foretar sammenlignende analyser (benchmarking) med offentlig anskaffelse av samme tilbud.
Offentlig-private samarbeidsarrangementer reduserer heller ikke nødvendigvis presset på offentlige budsjett. Det som egentlig skjer, er at det offentlige har kjøpt infrastruktur gjennom «private» kredittkort heller enn ved å benytte egne ressurser. Ny offentlig svømmehall kunne alternativt f.eks. bli realisert gjennom salg av «kremtomter» andre steder for å reise offentlig kapital til bygg og drift.
Begrepet OPS, som virker mer tilforlatelig enn privatisering, ser også ut til å innebære begrenset mulighet for offentlig innsyn og deltakelse i planleggingen. Med begrenset transparens (innsyn og gjennomsiktighet) kan klarheten i partnerskapet og det finansielle arrangement mellom det offentlige og private bli vanskelig å fatte for borgerne, slik vi har sett det i saken om Aquarama.
Påstanden om at privat finansiering av offentlig infrastruktur reduserer presset på offentlig sektors budsjett, og samlet sett bidrar til mer tilgjengelig infrastruktur, er i det store og hele en falsk påstand. Privat finansiering av offentlig infrastruktur betyr ikke annet enn at kommunen benytter private «megakredittkort» til å håndtere presserende infrastrukturoppgaver. Her har vi den skrekkinngytende skandalen fra Farum kommune i Danmark i friskt minne. Der solgte kommunen i stor skala ut egne bygg, som de i ettertid leide tilbake. Som vi vet resulterte det nyliberale laboratorieforsøket i Farum i høyere skatter for befolkningen og en bunnskrapt kommunekasse.
I Kristiansand er det sørgelige med Aquarama-prosjektet at her binder dagens politikere opp fremtidens politikere i en lang periode på 20 til 60 år. Private «megakredittkort» kan virke forlokkende, men er ofte forføreriske. For private utbyggere vil en vel kunne forvente en langt høyere lånerente enn det som kan skaffes til veie gjennom kommunale kredittinstitusjoner (normalt 3 % forskjell). Her skal vi heller ikke glemme tap av tippemidler, som private investorer vil kunne gå glipp av.
På denne bakgrunn vil jeg anbefale Fædrelansvennens vekstkåte næringslivsjournalist å utsette hurraropene for Aquarama. Skulle det vise seg at prosjektet med «nesten-malacon» ikke lar seg realisere, kan paraplydrinker nytes i Acapulco eller i Mexico Citys storbykaos.