Det politiske flertallet begrunner tillatelsen med en reguleringsplan fra 1971 og med en avtale inngått tidligere med en grunneier.
Vi har stor sympati for argumentet om å overholde avtaler inngått med private aktører. Men bortsett fra det, er denne saken nok et argument for at byggeforbudet i strandsonen er for viktig til at unntaksbestemmelsene kan overlates til lemfeldige lokalpolitikere. Gang på gang har de folkevalgte i kystkommunene i vår landsdel vist at de ikke er i stand til å forvalte ansvaret for hundremetersbeltet.
I saken fra Fuglevika har naboene protestert. De frykter med god grunn å miste friluftsfølelsen når privatboliger skal bygges tett inn til kyststien ned til Sømsstranda.
Dette speiler en bredere bekymring for hele kyststripen øst for Kristiansand sentrum. Her har boligbyggingen vært betydelig de siste årene. Også i årene fremover vil folketallet øke sterkt. Samtidig opplever stadig flere at det blir vanskeligere å ta seg ned til sjøen i nærheten av der de bor.
Dette er bekymringer de folkevalgte bør ta på alvor.
Reguleringsplanen som flertallet av de folkevalgte skjuler seg bak i Fuglevika, er 37 år gammel. Den ble forfattet i en helt annen tid og godkjent året før vi fikk vår første miljøvernminister. Siden er store arealer i strandsonen bygget ned.
Reguleringsplanen fra 1971 er åpenbart ikke i tråd med dagens planleggingsprinsipper. Heller ikke med skiftende regjeringers sterke understrekning av behovet for en strengere praktisering av strandsonebestemmelsene. I slike tilfeller burde ansvarlige lokalpolitikere ta en ny gjennomgang av og revidere gamle reguleringsplaner, for å få dem i pakt med dagens virkelighet.
De folkevalgte har dessuten flere ganger tidligere vist at eksisterende reguleringsbestemmelser ikke på noen måte er hellige når viljen til å gjøre noe annet er sterk nok. Det siste eksemplet fikk vi for en drøy uke siden. Da flertallet vedtok å bygge ut Kasernen, var ikke tidligere vedtatte reguleringsbestemmelser noe hinder.