Politiets statistikk for 2007 viser at Agder ligger over sammenlignbare fylker i slike saker. Politiet mener selv grunnen til dette er at økt fokus har ført til flere anmeldelser. Det er i så fall en positiv utvikling.
Vest-Agder Krisesenter melder om betydelig økt pågang de siste årene. Fra 2006 til i fjor økte antall overnattinger fra 5700 til 8600. Det går ikke en natt uten at senteret har færre enn 20 overnattinger.
Tallene er vanskelig å fatte. Og tragediene som ligger bak statistikken vanskelig å ta innover seg.
I tillegg kommer det at familievold er et område der mørketallene er store. Det skal mye til før en ektefelle eller samboer anmelder sin partner til politiet eller flytter til et krisesenter. Ofte skjer det først når volden har pågått over lang tid.
Her har også utenforstående et ansvar. Terskelen for å varsle om familievold må bli lavere. Som naboer, venner eller kolleger har vi alle en plikt til å si ifra. Frykten for å blande seg må vike for plikten til å hjelpe, ikke minst der barn er involvert.
Det er mange år siden daværende statsminister Gro Harlem Brundtland brukte sin nyttårstale til å slå et slag for nabokjerringa som følger med i og tar ansvar lokalmiljøet. Den formaningen gjelder i høyeste grad fortsatt når det gjelder familievold.
Men dette er et samfunnsproblem som ikke alene kan løses i nabolaget. Storsamfunnet må være villig til å bruke flere ressurser, handle på tvers av tradisjonelle sektorgrenser og tenke nytt.
Ett skritt i riktig retning ble tatt da en voldsmann nylig ble dømt til å holde seg borte fra landsdelen der kona og barna bor. Denne dommen snur opp ned på tidligere forestillinger om at mor og barn må rykkes opp fra nærmiljøet for å slippe unna voldsutøveren. I familievoldssaker bør samfunnets straffereaksjoner innrettes slik at det ikke er ofrenes, men gjerningsmannens bevegelsesfrihet som innskrenkes.