Den andre er at verken Skaiaa eller jeg risikerer å bli direkte berørt av de planene vi kritiserer andre for å si nei til. Det er ikke på Langenes i Søgne, hvor jeg bor, det er snakk om å bygge overgangsboliger for soningsdømte. Og det er ikke i Skaiaas trygge nærområde, like ved den kristelige skolen Drottningborg i Grimstad, det er planer om å bygge fengsel.
Det gjør ikke at vi mister retten til å kritisere de kommuner, lokale velforeninger og de enkeltpersoner som aksjonerer mot planer om asylmottak. Men det er en påminnelse om at vår solidaritet først vil bli satt ordentlig på prøve den dagen utfordringene dukker opp i nærheten av våre egne hus, eller like ved barnehagen der barna våre skal ha en trygg oppvekst.
Det er i skjæringspunktet mellom disse to forholdene at den fruktbare debatten bør foregå; mellom vårt kollektive ansvar for å hjelpe dem som er kommet dårligere ut enn oss, og vårt individuelle behov for å skape trygge rammer for vår egen tilværelse. Derfor er det en viktig debatt Skaiaa reiser, og som Fædrelandsvennen de siste to dagene har brukt mye spalteplass på. Den enkelte trenger å bli minnet på at det er summen av våre individuelle valg og handlinger som bestemmer hvor menneskelig vårt samfunn skal være.
Men samtidig skal de som bruker demokratiets muligheter til å bekjempe planer om asylmottak og fengsel i sitt nærmiljø, bli møtt med respekt. Det er også viktig at fokuset ikke forflyttes ensidig til en diskusjon om hvorvidt sørlendinger er bedre eller verre enn folk andre steder i landet. I denne sammenhengen er ikke det den mest interessant debatten.
Det er nemlig ikke i sammenligningen med folk i Trøndelag eller på Sunnmøre at våre kvaliteter blir målt. Kvalitetene måles i hvordan hver enkelt av oss klarer å akseptere at andres vanskeligheter kan få konsekvenser også for våre egne liv.
Skaiaa er en markant KrF-politiker. For de av oss som er kristne, sier Bibelen at barmhjertighet ikke bare er en dyd, men et imperativ. Hvor vanskelig det er å etterleve dette i praksis, viser hva som skjedde da overgangsboligene var planlagt til Flekkerøya. Der stemte nesten halvparten KrF ved forrige valg. Men boligene mente øyfolket passet best et annet sted. Det betyr ikke at folk på Flekkerøya er dårligere mennesker enn Skaiaa og meg. Det betyr bare at de fikk en situasjon inn på livet som han og jeg er blitt spart for.
Derfor vet jeg ennå ikke hvor min toleransegrense egentlig går. Men jeg håper jeg består solidaritetstesten den dagen utfordringen kommer.