I forkant av at Kosovo ble uavhengig i februar, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov på G8-møtet i Potsdam i Tyskland i fjor at «Hvis Kosovo oppnår uavhengighet, så har Ossetia og Abkhasia all grunn til å kreve uavhengighet fra Georgia.» Sør-Ossetias utbrytere var raskt på banen med å benytte anledningen til å fremme sin egen kamp etter Kosovos uavhengighetserklæring. «Kosovos eksempel har gjort at vi søker våre rettigheter mer aktivt», sa en talsmann for Sør-Ossetias separatistleder Eduard Kokoitij til Reuters i mars. Regionens lokale folkeforsamling vedtok kort tid etter an resolusjon som sa at «regioner som søker uavhengighet må bli anerkjent av det internasjonale samfunnet». Videre skrev Kokoitij i uttalelsen: «Kosovos uavhengighet er for oss et overbevisende argument for å anerkjenne oss».

Når en ser på de tragiske krigshandlingene i Sør-Ossetia, kan en spørre: Fikk kritikerne av Kosovos uavhengighet rett? Starter det nå et ras av voldelige konflikter i områder som ønsker løsrivelse? Flere røster har i disse dager knyttet Kosovo og Sør-Ossetias situasjon sammen. Den profilerte finske kommentatoren Ari Rusila, som gjengis i flere nyhetsmedier, hevder i sin blogg at Kosovos uavhengighet nå har åpnet en Pandoras eske av mulige voldelige etniske konflikter verden over, og at Sør-Ossetia er den første av mange som nå kan blusse opp. Prinsippet om en dominoeffekt har vært et av de kraftigste argumentene mot Kosovos uavhengighet, og en hva sa vi?–holdning kan lett bre seg blant kommentatorer etter krigen i Georgia. Seniorforsker Jakub M. Godzimirski ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) sa i Aftenposten. nos nettprat fredag 8. august at «anerkjennelse av Kosovos uavhengighet av en rekke – ikke alle – vestlige land er en viktig faktor her» på spørsmål om Russlands støtte til Sør-Ossetia er ytterligere forsterket av det faktum Vesten støtter Kosovo sin uavhengighet.

Gozimirski har rett, men det kan være farlig å trekke for sterke konklusjoner. Det kan virke fristende å si at en provins' løsrivelse (for eksempel Kosovo) vil føre til et ras av voldelige konflikter er en forenkling. Å hevde at Kosovos uavhengighet rokker ved all internasjonal lov og vil gjøre det legitimt for Baskerland å løsrive seg fra Spania, eller at kurderne nå må få sin egen stat, er å ikke ta de enkelte konfliktene på alvor. Hver konflikt har sin egen unike historie og må sees i lys av dette.

Konflikten i Sør-Ossetia går, som Kosovo, langt tilbake. Osseterne er en folkegruppe som opprinnelig kommer fra de russiske slettene sør for Don-elven. I det 13. århundre ble de drevet sørover av de mongolske styrkene og slo seg ned i Kaukasus-fjellene, i et område som i dag er en del av Georgia. I dag ønsker sør-osseterne ikke primært selvstendighet, men å bli slått sammen med sine brødre i Nord-Ossetia som er en autonom republikk i Russland. Sør-Ossetia har erklært seg uavhengig fra Georgia, men ingen land har anerkjent dette. De eneste som støtter dem er Russland, og russiske styrker er som kjent i dag tungt inne i provinsen.

Det kan virke som at denne konflikten har mange paralleller til situasjonen i Kosovo, men så enkelt er det ikke. Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar 2008 etter to år med resultatløse internasjonale forhandlinger mellom Pristina og Beograd. Før disse forhandlingene begynte hadde FN administrert Kosovo siden NATO-krigen i Jugoslavia i 1999. Dette er det eneste området i historien som har vært styrt i lengre tid av FN. NATO-krigen kom som en respons på den humanitære katastrofen blant kosovoalbanerne etter at Serbia trappet opp overgrepene i 1998 og 1999. Blant annet ble det avdekket en rekke systematiske overgrep og massakrer, og det var fare for en etnisk rensing av den albanske majoriteten i Kosovo. Før dette var den albanske befolkningen (som da utgjorde over 80 %) stengt ute fra alle skoler, universitetet, statseide fabrikker og offentlig virksomhet. Kosovoalbanerne erklærte Kosovo som uavhengig stat flere ganger, og avholdt også egne valg tidlig på 1990-tallet. Kosovos kamp om uavhengighet er flere hundre år gammel, og provinsen har vært under flere makter opp gjennom historien. Men Kosovos kjente grenser har vært de samme gjennom denne tiden, og Kosovo har hatt sin egen unike landidentitet gjennom historien.

Per i dag har 45 land anerkjent Kosovo, deriblant 20 EU-land. Denne støtten er kommet fordi verdenssamfunnet har sett at et uavhengig Kosovo er det beste for en endelig løsning på den kompliserte oppløsningen av Jugoslavia. Dette er ikke en problemfri løsning, men den beste for at regionen kan oppnå stabilitet. Alternativet, å forbli en del av Serbia, er utenkelig for kosovoalbanerne, sett i lys av den nære forhistorien.

Russlands invasjon i Georgia, gjennom sin væpnede støtte til Sør-Ossetia, viser en dobbeltmoral som det er viktig å se. På den ene siden går de mot Kosovos løsrivelse fra Serbia. De mener dette er å krenke Serbias suverenitet og at dette er et brudd på internasjonal lov. Samtidig støtter de med våpen i hånd en løsrivelse av Sør-Ossetia fra en annen suveren stat, Georgia.

Konfliktene i Kosovo og Georgia er kompliserte og tragiske. Det blir for lettvint å si at løsningen for den ene fører til krig for den andre. Det vil være naivt å tro at baskerne, kurderne, palestinerne og andre ville gitt opp sin kamp om selvstendighet om Norge og andre land ikke anerkjente Kosovo. Disse kampene, i likhet med mange andre, vil fortsette uavhengig av Kosovo. Derfor vil være en lovmessig og politisk simplifisering å enten gå mot all løsriving eller, for den saks skyld, å støtte all løsriving.

Det internasjonale samfunnet må være villig til å se hver enkelt unike konflikt for seg og bidra til en best mulig løsning. Noen steder vil en løsrivelse være det beste, andre ganger ikke. Nå er det viktigste Norge kan gjøre å bidra til at blodbadet i Georgia stoppes og at situasjonen i Sør-Ossetia får en best mulig løsning.