I 1999 skrev Finn Holmer-Hoven i en kommentarartikkel at Arbeiderpartiets rolle som løypebrøyter for samfunnsomformingen var over. Han skrev også at privatiseringsånden er sluppet ut av flasken og at den ikke lar seg bringe tilbake. Den rødgrønne regjeringen ble en realitet i 2005, og selv ikke Høyre snakker særlig mye om privatisering i dag. For 10 år siden raljerte Holmer-Hoven over at Jagland som daværende partileder i Arbeiderpartiet ville reformere stats – og lokalforvaltningen og omdanne fylkeskommunene. I lørdagskommentaren 1/8-08, nesten 10 år senere, anklages regjeringen for at den ikke tør ta tak i det han kaller en antikvarisk styringsstruktur innen kommune – og fylkeskommunesektoren. Det er vanskelig å spå om fremtiden, og han overser hva det norske samfunnet handler om.
Valget neste år handler ikke om enkeltsaker, men om verdier og i hvilken retning vi vil samfunnet skal gå. Det er riktig at Einar Gerhardsen trollbandt en hel generasjon. Det er imidlertid ikke det samme som at velferdsstaten har kommet av seg selv. Ved nesten hver eneste korsvei har Høyre vært mot fellesskapsløsninger. Partiet var imot at alle skulle ha rett skulle ha rett til folkeskole og videregående skole. Høyre var også imot SFO og lovfesting av retten til barnehageplass. Dette er historisk pinlig og ikke spesielt moderne politikk.
Det er nødvendig med en utstrakt hånd til den fremtidige velferdsstaten i Norge. Trass i utfall som Holmer-Hovens, mener folk at landet går i riktig retning, og setter fellesskapet høyt. Vi vil ha bedre skoler, gode sykehus og at klimautfordringen møtes og løses. Det rødgrønne regjeringsalternativet er det mest populære regjeringsalternativet. Og selv om Høyre og Fremskrittspartiet nå har flertall på målingene, er et slikt alternativ mindre populært enn den sittende regjering.
Høyre og FrP er mange ganger utfordret på å si noe om hvordan de vil bruke en eventuell regjeringsmakt. Høyresidens taushet om eget politisk alternativ er påfallende. Foreløpig virker det som de har samlet seg om generell misnøye med regjeringen heller enn å fremheve egne løsninger. Det som kalles et gryende opprør mot et politisk regime er til forveksling lik denne misnøyestrategien. Strategien vil feile fordi det leveres barnehager, hender i eldreomsorgen, økt reallønn og lavere arbeidsledighet og fordi folk ikke vil ha skattelettelse til de som har mest fra før, fremfor satsing på skole, helse og eldre.
Debatten om bruk av fremtidens pensjonspenger er både utfordrende og interessant. Høyresiden vil ha oss til å tro at det går an å redusere statens inntekter og øke folks velferd samtidig. I Bondevik II-regjeringen ble det med støtte fra Frp gjennomført skattekutt som reduserte statens inntekter med milliarder av kroner. Det resulterte ikke i økt velferd, flere i arbeid, flere barnehageplasser eller flere årsverk til politiet.
Holmer-Hoven forsterker mytene om Frps folkelighet og underbygger deres form for politiske retorikk. Går man til kjernen av politikken blir det tydelig at partiet ikke er for folk flest, men for den eliten de gir inntrykk av å forakte. Siv Jensen har uttalt at hun ikke tror det går an å utjevne forskjeller. De vil gjøre alle til minstepensjonister og privatisere tilleggspensjonene. De vil innføre flat skatt som betyr at de aller rikeste, læreren og hjelpepleieren får samme skatteprosent. Sammen med Høyre vil de fjerne formuesskatten og gi millioner i skattelette til de rikeste. Når de må velge mellom skattelette og velferd, velger de skattelette. Og i klimapolitikken spiller de to partiene på hver sin banehalvdel.
Mange mener at Frp er et uprøvd alternativ. Sannheten er de har stilt seg bak tre statsbudsjetter i Bondevik II-regjeringen. At de ikke vil ta ansvar for dette, burde bekymre folk flest med tanke på at de kan komme til makten neste år.
Det er en tendens til at deler av norsk presse hvitvasker Frps retorikk og politikk. Det er eiendommelig at et parti som så til de grader skifter meninger etter vindretningen ikke blir mer utfordret på ideologi og saker. Det er ikke å hovere over Frps velgere, men å ta den tøffe debatten om politikkens innhold. Det er bekymringsfullt at Fædrelandsvennen i økende grad har blitt en megafon for høyresiden. I saken om politireformen skrev avisen en leder og lot en pensjonert politimann og en avtroppende stortingsrepresentant komme til ordet. Etter det ser det til at avisen har lukket debatten. Fædrelandsvennen svikter den kritiske journalistikkens idealer.
Den rødgrønne regjeringen og Arbeiderpartiet er utålmodige etter å oppnå flere politiske resultater og vil ha en bedre velferdsstat der alle er med. Regjeringen leverer på punkt etter punkt i Soria Moria-erklæringen. Vi erkjenner utfordringen med å formidle våre gode resultater, fordi det alltid er oppgaver som skal løses. Mer enn noen annen regjering måles vi på innbyggernes forventninger. Høyresiden jobber i herdig med å få innbyggerne til å ikke se resultatene innen barnehageutbygging, den historisk lave arbeidsledigheten, at nasjonal transportplan er oppfylt og at vi har fått 10 000 nye årsverk i helse – og omsorg. Alt dette betyr mye i folks hverdag.
Ethvert menneske har rett til å styre sitt liv og foreta valg. Høyresiden synes å mene at det er en motsetning mellom den enkeltes frihet og fellesskapsløsninger. Vi mener at frihet og fellesskap henger sammen. Vi ber innbyggerne i Norge gjennom bruk av stemmeretten rekke en utstrakt hånd til fremtidens velferdssamfunn.