Bomben som lørdag kveld lokal tid rammet Hotell Marriott i Islamabad, er en ny påminnelse om hvor liten kontroll pakistanske myndigheter har over ekstremistene. Atommakten Pakistan har helt siden 2001 vært en sentral alliert for Vesten i kampen mot internasjonal terrorisme. Flere terroraksjoner den senere tid viser at regimet kan være truet av de samme krefter som det forsøker å bekjempe.

I tillegg til alle livene selvmordsaksjonistene tok med seg, har helgens terrorbombe er uhyggelig signaleffekt. Med aksjonen viser bakmennene at de er i stand til å slå til mot sentrale mål i den pakistanske hovedstaden. Denne gangen var det et godt bevoktet hotell, som er selve symbolet på vestlig tilstedeværelse i Pakistan. Neste gang kan det være viktige regjeringskontorer eller medlemmer.

Helgens terroraksjon føyer seg inn i et mønster. Det er ikke mange måneder siden en lignende aksjon – om enn i mindre skala – rammet ambassadeområdet i Islamabad. Og for mindre enn et år siden drepte ukjente gjerningsmenn statsministerkandidat Benazir Butto. Etter disse og flere andre anslag lovet den pakistanske regjeringen å trappe opp kampen mot Taliban-allierte grupperinger i grenseområdene mot Afghanistan, som etter alt å dømme står bak de fleste aksjonene. Massedrapet på Hotel Marriott viser at regjeringen har en svært lang vei å gå.

Men terrorhandlingen illustrerer også at Pakistans nærmeste allierte, USA, balanserer på slakk line i regionen. Som følge av misnøye med manglende pakistansk oppgjør med ekstremistene i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, har amerikanske styrker i det siste krysset grensen og gjennomført militære angrep inn på pakistansk område. Slike aksjoner bidrar etter alt å dømme til å styrke de grupperinger som arbeider for å styrte det pakistanske regimet.

For det internasjonale samfunnet bør én lærdom etter alle terroraksjonene i det siste være at man ikke knytter seg for sterkt opp til det sittende regime. Men heller støtter opp under den demokratiske utvikling som nå synes å være på gang. Pakistan kan først bli stabilt når det etableres et politisk system som blir så troverdig at rå voldsbruk ikke lenger finner støtte.