Det skulle bare én israelsk granat til, rettet mot et travelt marked i Gaza, for å ta livet av minst fem mennesker og skade minst 45 samme dag. Trolig var de drepte og sårede her like uskyldige som de seks skadede israelerne.Hamas-rakettene er ikke spesielt avanserte. Hvor de havner, er ganske tilfeldig. Slik sett er volden mot israelerne like blind og uberegnelig som den er forkastelig.

Israel er utstyrt med noe av verdens mest avanserte og moderne krigsutstyr. Det er grunn til å tro at de fleste raketter og granater treffer akkurat der de er ment å treffe.

Det er derfor Israels blodige maktutøvelse i Gaza kjennes som et fysisk knyttneveslag i mellomgulvet på så mange mennesker verden over. For oss – og jeg er en av dem – fremstår ikke dette lenger som et gammeltestamentlig øye for øye, tann for tann. Det minner oss om målrettede, avskrekkende hevnaksjoner, der uskyldige mennesker fremstår som legitime mål.

I går meldte nyhetsbyrået AFP at antall drepte på Gaza hadde passert 500 i løpet av de siste ni dagene, minst 35 bare i går. Norske leger som har behandlet de sårede, opplyser samtidig at 25 prosent av de drepte, 45 prosent av de skadede, er barn og kvinner.

Det er terrorens vesen at også uskyldige skal rammes; ved sin blotte eksistens er sivile israelere kollektivt ansvarlig for statens Israels handlinger, lyder den kvalmende Hamas-retorikken. De fleste av oss – og igjen er jeg en av dem – forventer ikke bedre av Hamas. De er terrorister.

Men vi forventer bedre av Israel. Vi forventer at de skal kjempe ut fra andre resonnementer og med andre midler enn terroristenes egne. For når man tar bandittenes virkemidler i bruk, hva er man selv da blitt?

Det begynte 11. september 2001, ved terrorangrepene mot Twin Towers i New York. Steg for steg har den vestlige verden tatt i bruk metoder som ligner skremmende på dem man prøver å bekjempe. Det gjelder i behandling av fanger, i bruk av tortur, i kontroll og overvåkning av antatt uskyldige, og i eskaleringen av vold som akseptabelt virkemiddel.

Men ennå ikke så akseptabelt at den israelske regjeringstalsmannen Avi Pazner har rett i sin påstand, fremsatt i går, om at Israel har verdenssamfunnets støtte for invasjonen i Gaza. Med unntak av en skadeskutt og avtroppende Bush-administrasjon, minner det mer om en fordømmelse. Problemet er at det spiller liten rolle hva verden mener. Israel gjør uansett som de vil, og gjennom sine handlinger blir likheten med de skyldige som de bekjemper, stadig mer påfallende.