Denne uka holdt Venstre i Agder-fylkene sitt nominasjonsmøte til stortingsvalget. Som en politisk og symbolsk støtte til ett Agder stiller de to fylkeslagene med samme liste. Det er en offensiv markering av den nye regionen som forhåpentligvis blir en realitet om kort tid.
De andre fylkespartiene er også stort sett i gang med sine prosesser. De aller fleste følger det samme løpet som har vært kjørt i mange årtier. En nominasjonskomité som er satt ned av fylkesårsmøtet henter inn forslag på navn fra lokallagene. I noen tilfeller sender komiteen så et første forslag ut på høring, før et eventuelt andre og endelig forslag legges fram en viss tid før nominasjonsmøtet. Der deltar utsendinger fra lokallagene, som setter sammen stortingslista.
Hvor mange som er involvert i disse prosessene i hvert parti, varierer. Men det er ikke mange. Og velgerne har bare begrenset mulighet til å bytte på rekkefølgen av listekandidater når de skal gi sin stemme på valgdagen.
Dagens prosess har et åpenbart demokratisk underskudd. Derfor har mange fylkespartier i vår landsdel mye å lære av den prosessen Vestfold SV nå kjører. Der skal medlemmene velge sin førstekandidat gjennom en uravstemning, der hvert medlem har én stemme. Avstemningen skal foregå elektronisk.
Innvendingene fra tillitsvalgte kan være at dette åpner for politiske «kupp», der mange melder seg inn i et parti og så sørger for at en outsider får førsteplassen. I Vestfold SV forebygger man dette ved at det er nominasjonskomiteen som peker ut tre kandidater til førsteplassen, basert på innspill fra lokallagene og påfølgende intervjuer. Fylkespartiet vil også i denne omgang bare avgjøre kampen om førsteplassen på denne nye måten. De øvrige kandidatene på lista skal nomineres på tradisjonelt vis.
Andre partier i andre fylker eksperimenterer med andre modeller med samme mål: involvere flere og åpne opp de hittil lukkede nominasjonsprosessene. Dette er en nødvendig utvikling. Nominasjonsprosessene er en viktig del av demokratiet, som trenger demokratisering.