Al Gore påsto i sin tid at det var han som fant opp internett. Det var nok en mild overdrivelse. Men det er knapt noen overdrivelse å påstå at Barack Obama er den første politikeren som har skjønt hvor effektivt internett kan utnyttes i en kampanje.

Tatt i betraktning at president George W. Bush er mindre populær blant velgerne enn det Richard Nixon var etter Watergate-skandalen, er det kanskje ikke spesielt overraskende at en demokratisk presidentkandidat vant valget. I og for seg er det i denne konteksten heller ikke veldig overraskende at han fikk 53 prosent av stemmene. Men det var likevel mot alle odds at Obama vant presidentvalget.

Da Obama i februar 2007 erklærte seg som kandidat i Illinois – på trappen utenfor delstatsforsamlingen i Springfield, var det knapt noen som trodde på ham. Stedet var ikke tilfeldig valgt. Det var på samme sted Abraham Lincoln holdt en av sine mest berømte taler før han ble president. Allerede her viste Obama hvordan han mesterlig evner å utnytte historisk symbolikk i sin politiske kommunikasjon.

Men så sent som høsten 2007 – kort tid før det første primærvalget i Iowa – var Hillary Clinton storfavoritt på demokratisk side. I nasjonale målinger hadde Clinton et forsprang på 21 prosentpoeng på Obama.

Politisk var Obamas fordel at han var imot krigen i Irak allerede da invasjonen ble vedtatt i Kongressen. Men på det tidspunktet var han delstatssenator i Illinois – og kunne derfor ikke selv delta i avstemningen. Men han spilte Irak-kortet godt nok til å utfordre Hillary Clinton. Dette ga ham en posisjon som tydelig skilte ham fra de andre kandidatene i nominasjonsprosessen.

Utover dette var den politiske strategien nærmest en kopi av Bill Clintons 1992-strategi. Også Clinton seilte inn i Det hvite hus på løfter om «change» – i tillegg til at Clinton i valgkampretorikken til fulle utnyttet det faktum at hans fødested faktisk var byen Hope.

Men i 1992 fantes ikke internett – og Barack Obamas kampanje har sprengt grenser i forhold til hvordan nettet kan brukes i demokratiets og den politiske organiseringens tjeneste.

Gjennom sin internettkampanje maktet han å erobre en base av tilhengere som fant visjoner, håp og fornyelse i Obamas retoriske perfeksjonisme. Han appellerte til hjertene – og gjorde det samtidig enkelt for alle som lot seg begeistre av visjonene å ta steget over i aktivistenes rekker.

Via nettsiden www.barackobama.com klarte kampanjen å kartlegge tilhengere over hele USA. Først og fremst var det enkelt å donere penger til kampanjen, men i tillegg ble brukerne invitert til å engasjere seg – med svært lav terskel for deltakelse. Som en kuriositet – og eksempel – kan nevnes at kampanjen i ukene før valget lanserte en tjeneste som ble kalt «The Talk». Dette var en instruksjonsvideo rettet mot ungdom – hvor de fikk oppskriften på hvordan de skulle gjennomføre en «valgprat» med foreldrene og forklare hvorfor også de burde stemme på Barack Obama i presidentvalget.

Og den viktigste aktiviteten innledningsvis var å få flere velgere til valgurnene. Før partimøtene i Iowa – hvor Obama fikk sin første viktige seier – regnet Hillary Clintons rådgivere med at rundt 100.000 velgere ville delta i partimøtene. Men da stemmene ble talt opp, viste det seg at mer enn tre ganger så mange velgere var mobilisert. Obamas internettdrevne grasrotkampanje fikk helt nye velgergrupperinger på banen, først og fremst representert ved ungdom og svarte velgere. Dermed endret han hele valgets demografi.

Obama-kampanjens internettstrategi tok også i bruk de sosiale nettverkene som Facebook, MySpace og Twitter for å bygge kampanjen. På bildedelingsnettstedet Flickr har kampanjen lagt ut nærmere 3000 bilder (og de har ikke gitt seg ennå), mens Obamas egen YouTube-kanal rapporterer om over 20 millioner visninger. Hans allerede berømte tale «A more perfect union» er alene sett mer enn 5 millioner ganger på YouTube. Det var denne talen som tok brodden av rasespørsmålet som tema i valgkampen.

I tillegg viste Obama-kampanjen at internett kan være et fantastisk hjelpemiddel for fundraising. Trolig ble kampanjestrategene selv overrasket over hvor mye penger som kom inn, for i løpet av valgkampen gikk Obama bort fra løftet om å motta offentlig pengestøtte til valgkampen. Kandidater som mottar slik støtte, må samtidig godta et tak på hvor mye penger de får lov til å bruke på valgkampen. Obama samlet inn over fire milliarder kroner til sin kampanje. Det er uten sammenligning det meste som noensinne er samlet inn til en presidentkampanje. Gjennomsnittsbidraget var på 80 dollar.

Obamas presidentkampanje ble altså ikke finansiert av multinasjonale selskaper, slik tradisjonen har vært i amerikanske valgkampanjer. Dermed mener optimistene at han også står friere i forhold til sterke interessegrupper når han skal gå løs på den tøffe jobben med å kutte i det amerikanske budsjettunderskuddet, stabilisere økonomien, skape grunnlag for nye jobber og gjenreise USAs renommé i verden.

For alle som har opptatt av massekommunikasjon i vår tidsalder, kommer Obama-kampanjen til å bli studert i detalj, fordi det er satt en helt ny standard for hvordan en kommunikasjonskampanje som rører både hoder, hjerter og lommebøker kan designes.

Men uansett kampanjens genialitet, ville seieren aldri vært mulig uten at kandidaten var til å tro på. Og mer enn 66 millioner amerikanere stemte Obama inn i Det hvite hus – fordi de har fått et nytt håp.