Sammenbruddet – og dets muligheter

For ni år siden kom den amerikanske økonomen Paul Krugman, nobelprisvinneren av i år, ut med boka «The Return of Depression Economics». Der skriver han at om ikke selve depresjonen har vendt tilbake, så har «depresjonsøkonomien – den typen problemer som preget mye av verdensøkonomien på 1930-tallet, men som vi ikke har sett siden den gang – gjort et forbløffende comeback». Dette var rett etter at først Japan og deretter de sørøstasiatiske land hadde opplevd finanskriser som førte til økonomiske sammenbrudd med varige virkninger og langvarig lavkonjunktur.

«Verden har vist seg å være et langt farligere sted enn vi forestilte oss,» skriver Krugman og antyder det realistiske i dette scenariet: «¿ et sammenbrudd i aksjemarkedet i USA (som) vil skape Japan-aktige forhold over hele den utviklede verden.»

Krugman var og er en tilhenger av den statlige intervensjonspolitikk som oftest knyttes til den britiske økonomen John Maynard Keynes, han som fremfor noen sto fadder for president Roosevelts New Deal-politikk i USA etter Wall Street-krasjet i 1929. Dagens finanskrise mer enn bekrefter at den tøylesløse kapitalismen, som har dominert den vestlige verden siden Reagans og Thatchers epoke, nå ligger med brukket rygg. Det vi har sett nå er noe som gjentar seg ved hver eneste lange oppgangsperiode: Aktørene i det spekulasjonspregete markedet blir overmodige og stadig mer villige til å lånefinansiere investeringer, drevet av forventningene om stadig større avkastning.

Profittkarusellen snurrer raskere, og enorme gevinster kan hentes ut, fordi markedet omfordeler midler fra den produktive delen av økonomien og over til finanssektoren. Slik skapes den bobla som til slutt må sprekke. USAs avregulering av boliglånsmarkedet gjorde at bankene innvilget uforholdsmessig høye boliglån. Fallende boligpriser med utallige misligholdte lån som følge, utløste bankkrisen.

Finanskrisen vi nå opplever er av et slikt omfang at den kanskje vil bety slutten for USAs finansielle, ideologiske og på lengre sikt også militære hegemoni i verden. Apropos det siste, så har USA under president Bush kostet på to kriger der bare den ene, Irak-krigen, har en prislapp på mer enn tre billioner dollar. Den Bush-kritiske amerikanske økonomen og nobelprisvinneren Joseph Stiglitz har beregnet dette tallet. Han påpeker også at Bush-regimet i sin tid arvet et budsjettoverskudd (etter Clinton) på 128 mrd. dollar, mens det nå er omgjort til det nest største budsjettunderskudd som noen gang er registrert. Bush-perioden har medført at USAs nasjonalgjeld har økt med 65 prosent til ufattelige 10 billioner dollar, ifølge Stiglitz (der gjelden til de havarerte «husbankene» Fannie Mae og Freddie Mac må plusses på).

USAs finansielle krise kan altså ikke ses som en isolert boligboble-sprekk, og langt mindre som følge av «uheldige omstendigheter» eller enkeltaktørers opptreden i finansmarkedet. Det er tvert om snakk om et sett av komplekse årsaker i det system som utgjør vår tids brutale imperialistiske økonomi. Bare i løpet av de par siste måneder har dette skapt dramatiske økninger i matvarepriser, med den følge at sult og fattigdom rammer titalls millioner flere. Dette perspektivet levnes nesten ikke et blikk i alt snakk om børs og bank.

Det som avdekkes nå er misforholdet mellom et ekspansivt finansmarked og en stagnerende produktivitet i realøkonomien, et forhold som har blitt tydeligst i USA, men som preger alle land i den vestlige verden. Dette er et grunnleggende trekk ved den kapitalistiske økonomien i vår tid. Kravet til kapitalakkumulasjon kanaliserer investeringene over i finanssektoren der veksten og profitten er størst – så lenge det varer.

Allerede i kapitalismens barndom beskrev Karl Marx hvordan spekulantenes jag etter profitt ville medføre stadig tilbakevendende kriser, kriser hvor regningen må betales av den jevne arbeider. De flernasjonale bankene og finansinstitusjonene som nå skal reddes av fellesskapets midler, har aldri hatt annet enn forakt til overs for fellesskapets forsøk på å regulere deres profittjag. Samtidig vil gjeldstyngede huseiere oppleve at boligene deres selges på tvangsauksjon. Bush-administrasjonens «krisepakke» er sånn sett «sosialisme for de rike», men «markedsøkonomi for de fattige». Og ingen stilles til ansvar for den uansvarlige gamblingen med fellesskapets verdier som har foregått.

Her hjemme har vi i det lengste klamret oss til håpet om at Gud er norsk. Vårherre ser i nåde til oss, ikke minst p.g.a. oljeøkonomien. Finansminister Halvorsen har brukt mye energi på oppfordringer om å unngå krisestemning, og atskillig mindre på å foreslå tiltak som kan bidra til å få i gang aktiviteter i de krisetider vi vet vil komme.

Da årets statsbudsjett ble lagt på bordet 7. oktober, var partiet Rødt og Torstein Dahle enslig svale i å kreve slike tiltak, noe som ble viftet vekk av de fleste debattanter. Nå står LO og NHO i kø for å fremme slike mottiltak i krisetider. Rødt har krevd økte overføringer til kommunene, fordi det er her krisen vil merkes først. Nå ser vi alt resultatet av innstrammingene. De norske statsfinanser tilsier at det er rom for en helt annen satsing på både offentlige investeringer og overføring til kommunene nettopp nå.

Men det er ikke nok å snakke om mottiltak. Det er kapitalismen som er selve garantisten for at slike kriser vil oppstå igjen og igjen. Norske kommuner er «in deep shit», fordi de har involvert seg i spekulasjon, jf. Terra-skandalen. Når statsminister Stoltenberg plutselig fremstår som den fremste talsmann for den velregulerte økonomi, hvor strenge statlige kontrolltiltak er blitt god tone, må vi huske at det var Stoltenberg I-regjeringen som i 2000 tok initiativ til endringer i kommuneloven som påla kommunene å skaffe god avkastning når de hadde ledig kapital. Nå ser vi at en rekke slike regjeringsanbefalte verdipapirer med førsteklasses vurdering har gitt svære tap. Bondevik-regjeringen åpnet to år etter døra for DnB Nor og Terra til å få solgt «pakkeløsninger», der kommuner kunne låne penger for å investere i aksjer og obligasjoner. Sånn sett er Terra-kommunene Island i miniatyr.

En krise er også en mulighet. Kanskje kan det sammenbruddet vi nå er vitne til være begynnelsen på slutten for markedets makt over sinnene i vesten? Markedsøkonomiens tog har sporet av. I stedet for å sette toget på det gamle sporet igjen og la det rase videre, bør vi benytte sjansen og bygge et nytt spor. Det eneste fornuftige nå er å forhindre at vi vender tilbake til «den selvregulerende markedsliberalismen», den Paul Krugman beskrevet som «depresjonsøkonomien» – og som rett foran øynene våre har blottet seg i all sin gru.