Jens Stoltenberg har lyktes bedre i fordelingen av kjønnsdelene enn av landsdelene i sammensetningen av sin regjering. Sørlandet, i denne sammenheng definert som de to Agderfylkene, er landsdelen der Jens Stoltenberg ikke har klart å finne én god statsrådskandidat. Statssekretær Kari Henriksen i Helsedepartementet er den eneste sørlandske representant i et regjeringsapparat som statsministeren selv gang på gang har understreket er representativt sammensatt ut fra de fleste kriterier.

Nå skal Stoltenberg utpeke en ny statsråd i nær fremtid, som Manuela Ramin-Osmundsens etterfølger. Vi skulle ønske at vi med helt hjerte kunne anbefale ham å finne denne kandidaten blant sørlandske politikere. Men dessverre tror vi statsministeren ville blitt beskyldt — og med rette - for å ha utøvd dårlig politisk håndverk dersom han skulle velge en sørlending til å overta det krevende barne- og likestillingsdepartementet.

Ingen av Arbeiderpartiets tre stortingsrepresentanter fra Agder er i nærheten av å ha det format og den erfaring man må forvente hos en som skal bekle en statsrådspost. Hvis vi løfter blikket til utenfor Stortingets Agderbenk er det heller ingen åpenbare kandidater. Den mest aktuelle ville trolig vært Kristiansands varaordfører Mette Gundersen. Hun har mange av de personlige kvaliteter som trengs. Samtidig mangler hun parlamentarisk erfaring, og det er trolig en kvalifikasjon Stoltenberg i denne omgangen ikke kan komme utenom.

Dermed er den sørgelige fasit at verken Aust- eller Vest-Agder har rødgrønne politikere med det nivå eller den kompetanse som skal til for å få en plass i regjeringen. Verst av alt er at partiene og velgerne i vår landsdel har seg selv å takke. I nominasjon etter nominasjon har partimedlemmer godtatt at kandidater er blitt løftet frem i prosesser der nettverk og kontakter har vært viktigere enn kvalifikasjoner, kandidater som velgerne har akseptert å gi sine stemmer til.

Av de tre regjeringspartiene er det i dag bare Arbeiderpartiet som er representert på Agderbenken. For dette partiet bør dagens fravær av statsrådsemner veie tungt ved fremtidige nominasjoner. Slik at ikke Sørlandet også i fremtiden forblir en hvit flekk på det politiske kartet.

Mangler Sørlandet dyktige politikere?

Delta i debatten