Når Sparerbanken Pluss nå tar tråden opp igjen, er tilbakemeldingen bare et ubegrunnet «nei takk» fra de som selv stod for utspillet sist.
Vi er enig med Stein A. Hannevik, sjef for Plussbank og styreleder i Sparebankforeningen: Én regionbank av skikkelig størrelse, forankret på Sørlandet og med Sørlandet som primært arbeidsfelt, er en god idé. Når Morten Kraft, Hanneviks motstykke i Sparebanken Sør, ikke klarer å se fordelene, skal vi hjelpe ham:
Sørlandets næringsliv har utviklet seg voldsomt de siste 20-30 årene. Vi har fått en rekke eksportbedrifter i internasjonal toppklasse. En stor regionbank vil kunne mønstre det de trenger av både kapital og kompetanse på avanserte finanstjenester. Det er ikke uten grunn at Bergen og Trondheim har slåss for å beholde hovedkontorfunksjonene når deres finansinstitusjoner er blitt kjøpt opp. Og vi merker oss hva NHO Agders regiondirektør Siri Mathiesen sier: «Hver for seg er Sør og Pluss relativt små, og mye mindre enn de andre bankene som dominerer på Sørlandet.»
At bankene nå møter langt strengere kontroll— og rapporteringskrav enn før, understreker likeledes behovet for kompetanseoppbygging. Både der, og i kapitalmarkedene, ligger åpenbare stordrifts- og samordningsgevinster.
Men like viktig er det at en samling av bankene vil være et langt skritt mot bilegging av den ulykksalige kivingen mellom aust og vest, mellom Kristiansand og Arendal – i en tid da ny E18 har gjort landsdelen mindre.
Sparebanken Sørs forrige styreleder trakk seg i protest da Morten Kraft ble ansatt som toppsjef. Sparebankene er tradisjonelt administrasjonsstyrte. Eierne – kundene – engasjerer seg ikke og ledelsen utpeker i realiteten sine egne overordnede, som dermed kommer i takknemlighetsforhold til den samme ledelsen. Der ligger den uheldige siden av sparebankenes eierform. Og i disse dager skulle vi gjerne ha sett et mer visjonært styre i Sparebanken Sør.