En fersk undersøkelse fra forskningsstiftelsen Fafo gir en del av forklaringen på hvorfor det er slik: Arbeidsgivere har problemer med å vurdere ikke-vestlige innvandreres utdanning og kompetanse. Det fører til at denne gruppen jobbsøkere blir valgt bort tidlig.
Mange innvandrere i arbeid er overkvalifisert til jobber de har. Og ikke-vestlige innvandrere er mest utsatt for overkvalifisering. For innvandrere selv kan det oppleves belastende og føre til mistrivsel at de ikke får utnyttet sine evner og kvalifikasjoner – og ikke har utsikter til å gjøre karrière.
Arbeidsledigheten er fortsatt lav i vårt land. Men ledigheten blant innvandrere er fremdeles tre ganger så høy som i den øvrige delen av befolkningen. Arbeidsmarkedet er en nøkkelarena for integrering. Gjennom arbeid skaffer innvandrere seg inntekt og ressurser til å delta på andre samfunnsområder.
Å ha en jobb er også viktig med tanke på signaleffekten. Voksne i arbeid blir eksempler og rollemodeller for barn og unge som ser at det er muligheter selv om de ikke har norsk opphav. Unge med innvandrerbakgrunn vil bedre se nytten av å skaffe seg utdanning når de opplever at voksengenerasjonen gjennom sine kvalifikasjoner har fått uttelling på arbeidsmarkedet.
Det er et paradoks at innvandrere med topp utdanning går ledige eller er i jobber de er overkvalifisert for i en tid da arbeidslivet har skrikende behov for kompetanse. Tankevekkende er det også at ikke-vestlige innvandrere med høyskole eller videregående utdanning som de har tatt i Norge har langt større problemer med å skaffe seg jobb enn nordmenn med samme utdanning. Da handler det ikke bare om arbeidsgiveres problemer med å vurdere utdanning og kompetanse innvandrere har fra sine hjemland.
I Kristiansand har 8–10 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn. Hvordan speiles dette i bedriftene? Noen kan vise til resultater, men for mange er det en lang vei å gå. Flere bedrifter burde ha handlingsplaner og sette seg rekrutteringsmål og aktivt følge dem opp.