Monica Brunner er leder av barnevernsetaten i Kristiansand kommune. Hun er en klok kvinne på en uriaspost, hvilket betyr at hun har en usedvanlig krevende jobb. Avisens lesere vil huske henne fra oppslag om utagerende og vanskelige ungdommer de siste ukene. Hun uttaler seg konstruktivt og saklig og gjør det hun kan for ikke å fyre opp under panikken når det kommer nye meldinger om barnevernsbarn på rømmen.
Men i forrige uke registrerte jeg et sukk fra henne. Hun mister så mange av sine beste folk, fortalte hun. Mange av de mest erfarne søker seg bort fra slitsomme jobber i direkte kontakt med barnevernets brukere. De går til bedre betalte og mindre krevende stillinger andre steder. Førstelinjetjenesten utarmes.
Jeg tror hun peker på et omfattende problem. De som jobber daglig i direkte møter med mennesker som sliter, utsettes for store belastninger. Noen av belastningene er fysiske. Det er tyngre å løfte enn å sette opp vaktlister. Det er krevende følelsesmessig og psykisk å rykke ut til familier og enkeltpersoner i krise, og noen hver kan lengte etter et trygt kontor når en ofte også må kjenne på utilstrekkeligheten i møtene med utsatte mennesker. Det er tøffere å møte 10–20 klienter eller pasienter i løpet av en dag enn å planlegge kurser og oppfølging for dem som gjør det.
Misforstå meg ikke. Helse— og sosial trenger oppegående mellomledere og ledere, og spesialister som kan gi råd og følge opp. Men i mange yrker er strømmen bort fra første linje skremmende stor. Snakk med politifolk. Det er de yngste som patruljerer. Barnevernsarbeidere, sosionomer, prester, sykepleiere og helsesøstre er i en lignende situasjon. Noen har krefter til å bli stående i de mest belastende jobbene i årevis. Andre blir sykemeldte eller kurser og videreutdanner seg bort fra førstelinjen, eller over i bedre betalte jobber i privat sektor.
Det handler nemlig også om lønn. Det er gåtefullt at offentlig sektor er organisert slik at folk får bedre betalt jo større avstanden er mellom ansatte og brukere. Nå er ikke lønn alt. Men det er mye. Det er blant annet et mål på hvor viktig samfunnet synes jobben din er. Og fordi det fungerer slik, vil mange kommuner fremover få store problemer med å forklare barnevernsarbeidere og sykepleiere hvorfor de skal bli værende i en krevende tjeneste i førstelinjen med en årslønn på noe over 300 000. Mange trenger noe så gammeldags som et kall for å bli værende. Gud skje lov finnes det fortsatt offentlig ansatte som har et kall og som brenner for det de gjør. Men det er vanskelig å budsjettere og langtidsplanlegge med slike størrelser.
Jeg tror vi alle har møtt helter fra førstelinjen. En av de første jeg møtte, var søster Berta på Sunnmøre. Hun var sykepleier, og jeg tror hun var utdannet jordmor og helsesøster i tillegg. I hvert fall fylte hun alle disse funksjonene i et øyrike ut mot Stad på 1960-tallet. Hun tok imot barn og besøkte familier med syke småbarn. Hun kjente oss alle, og ga formelle og uformelle råd om alt som hadde med fysisk og psykisk helse å gjøre.
Berta ville sikkert blitt en glimrende mellomleder, kanskje til og med direktør. Men svært mange familier gjennom flere tiår på søre Sunnmøre kan prise seg lykkelige fordi hun ble værende på sin post, og verken lot seg forfremme eller utdanne bort. Hun var en institusjon for folkehelse i egen person.
Jeg har møtt flere. I et fengsel der jeg var prest som ung mann, var det en fantastisk fengselsbetjent og kokk. Jeg vet ikke hvor god han var rent gastronomisk, for dette var før min interesse for denne delen av livet for alvor ble vekket. Men han hadde en fantastisk evne til å lære opp andre i enkel og god kokkekunst. Fangene visste det. Fengselets mest populære arbeidsplass var i gruppen på 8–10 innsatte som fikk gjøre tjeneste hos Per Kokk. Det var ikke få han klarte å få videre til kokkeskoler utenfor murene.
Han kunne fylt mange posisjoner hvis han hadde ønsket å bli forfremmet eller å komme bort fra fengselet. Han hadde nemlig en naturlig autoritet som gjorde at selv de såkalt tøffeste innordnet seg kjøkkenets lover og regler. Men Per Kokk ble stående i jobben, lenge, og var en institusjon for rehabilitering i seg selv.
Det finnes ingen enkle løsninger. Krisen i barnevernet har demonstrert dette med ettertrykk de siste månedene, krisen i NAV likeså. Mye handler om å få ulike instanser til å samarbeide bedre og mer målrettet. Men det handler også om å ta bedre vare på dem som har den nærmeste kontakten med mennesker som sliter i vårt samfunn. Offentlig sektor kan ikke koste på seg å behandle førstelinjen som en begynnerposisjon folk bør komme seg hurtigst mulig videre ifra. Slik ser førstelinjen ut for mange i dag. Ikke bare for ambisiøse unge nyutdannede som er sultne etter nye påtegnelser for cv-en. Men også for eldre profesjonsutøvere som er frustrerte over at tjenesten i førstelinjen ikke blir satt tilstrekkelig pris på.