De siste dagenes disputt mellom ordføreren i Kristiansand og hans kolleger i nabokommunene er både fornøyelig og bekymringsfull.
Fornøyelig fordi Arvid Grundekjøn representerer en helt annen kultur og innstilling til politisk virksomhet enn de andre ordførerne. Han ser den politiske virksomheten med nye og friske øyne. Med sin bakgrunn fra næringslivet utviser han en utålmodighet og et ønske om effektivitet som ellers i politikken lett kan tapes av syne.
Det er sunt.
Likevel er det også sterkt bekymringsfulle sider ved de diskusjonene som nå pågår. Dette gelder først og fremst det viktige samarbeidet i Stor-Kristiansand. For at Kristiansand skal lykkes, må den samarbeide tett og godt med nabokommunene. Slikt samarbeid krever ressurser og tar tid. Det har ikke den nye, politiske ledelsen i Kristiansand investert.
Saken som har blitt selve symbolet på dette, er rushtidsavgiften. Grundekjøn har formelt sett rett når han sier at avtalen om belønningsmidler er inngått mellom staten på den ene siden og Vest-Agder fylkeskommune og Kristiansand på den andre. Han har også rett i at både Høyre og de fleste andre borgerlige partiene i Kristiansand gikk til valg på å avvise rushtidsavgiften.
Men det betyr ikke at det var godt politisk håndverk av Grundekjøn og varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) å ture fram som de gjorde i denne saken. Uten å konsultere nabokommunene avviste de avgiften, som staten mener er nødvendig for å utbetale de siste 60 belønningsmillionene.
Regionen har i mange år lidd under en ressurskrevende kamp mellom Arendal og Kristiansand. Det samme kan sies om striden rundt en fylkessammenslåing. Også derfor er det så nødvendig for regionen at i alle fall samarbeidet mellom Kristiansand og naboene fungerer på en best mulig måte.
Ordfører Arvid Grundekjøn har bare sittet med makten i et halvt år. I tiden fremover håper vi han justerer kursen i forhold til naboene, slik at kreftene ikke brukes på å krangle innbyrdes, men på å kjempe frem tiltak som styrker regionen.