Nok en gang er 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag, med sine lange og stolte tradisjoner, forbi. Vi registrerer at moderat oppslutning om de forskjellige arrangementene her hjemme speiler et samfunn hvor de aller fleste lever godt og er tilfredse. Det betyr imidlertid ikke at alt er som det skal være. Parolene "Rett til heltid" og "Ja til sosial boligpolitikk", som preget Nedre Torv i Kristiansand i går, satte fingeren på ømme punkter. Det samme gjorde Dana Ali Mahmoud, da hun talte på vegne av de anslagsvis 18.000 papirløse flyktningene i Norge. Hun minnet oss om en betydelig utfordring for vår demokratisk funderte velferdsstat.

I den sydligste regionen i fastlands-Spania, Andalucia, er én av tre i arbeidsfør alder uten jobb.

Så dukker det av og til opp ting i nyhetsbildet som minner oss om hvilken lykkelig øy vi bor på, tross alt. En slik anledning var sist fredag, da det kom ny statistikk fra Spania – landet så mange av oss kjenner som et ferieparadis. Men sannelig er det ikke noe paradis for den jevne spanjol lenger. Arbeidsledigheten, som steg med 374.000 personer alene i første kvartal i år, er nå oppe i 24,4 prosent. I den sydligste regionen i fastlands-Spania, Andalucia, er én av tre i arbeidsfør alder uten jobb. Blant ungdommen i landet som helhet ligger tallet på over 50 prosent.

Spania er inne i en destruktiv spiral. Folk som ikke har jobb, eller som frykter for den de har, bruker mindre penger. Dermed investerer bedriftene mindre. Boligprisene, som har falt med over 20 prosent på få år, bare fortsetter nedover. Det svekker bankenes pantesikkerhet og gjør dem avhengige av statlige garantier og redningspakker. Men ettersom den spanske staten ikke har penger, må den låne enda mer – av internasjonale kreditorer som er tiltagende skeptiske til landets tilbakebetalingsevne og derfor krever stadig høyere rente som kompensasjon.

Hvor dette skal ende, er ikke lett å se. Spanias demokrati, som er blant de yngste i Europa, står overfor enorme utfordringer. Hvordan skal det være mulig å gjennomføre den påkrevde hestekuren, når store og velorganiserte grupper i samfunnet kjemper i mot, fordi kuren vil frata dem veletablerte rettigheter og privilegier? Tåler demokratiet dette?

Måtte det ende bra for det europeiske kulturlandet Spania. Men veien blir lang og tornete.