Ikke mindre enn tre rapporter om veiplanlegging er havnet på samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppas (Sp) bord. Og innholdet i samtlige skal være rimelig likt, og peker på hvordan det skal bli mulig å få halvert tiden det tar å planlegge norske hovedveier. Kleppa konkluderer med at norsk samferdsel er i ferd med å bli snudd på hodet. Måtte det være så vel!
Frustrasjonen mot den dårlige veistandarden her til lands er stor, ikke minst på Sørlandet, og så godt som samtlige partier har varslet behov for en ny samferdselspolitikk, med unntak av Ap. Fra de øvrige partiene er det kommet ulike forslag til modeller for å få fart på investeringene. Venstre ønsker å gripe til statsgaranterte obligasjoner, slik Einar Gerhardsen gjorde under gjenreisingsarbeidet etter krigen. Andre vil ha offentlig-privat-samarbeid og prosjektfinansiering. Noen ønsker egne utbyggingsselskaper, blant andre ønsker SV dette for jernbaneutbygging. Og så godt som alle partiene vil ha en budsjettreform.
Mer effektiv veiplanlegging har sin pris.
Hensikten med samtlige forslag er å hente penger til vei— og jernbaneprosjekt utenom de årlige statsbudsjettene for å sikre bedre framdrift og større langsiktighet. Dette er derfor et hovedelement i alle rapportene. Det er også forslaget om at særlig store prosjekt bør håndteres utenfor de nasjonale transportplanene, og få forutsigbar finansiering.
Blant de mange forslagene, er særlig ett kjærkomment for kristiansandsregionen. Problemene knyttet til innsigelser fra ulike statlige etater har ført til at utbyggingen i Vestre Havn har stoppet opp de siste 16 årene. Særlig har jernbaneverket stukket kjepper i hjulene for en god løsning for ny havnegate i området. Nå kan dette få en løsning i og med forslaget om at staten framover må samordne sine interesser og synspunkt i en tidlig fase.
Å få fart i de store veiprosjektene innebærer imidlertid også at staten må skjære gjennom lokal motstand og innsigelser og bli en langt mer kynisk aktør, påpeker utrederne. Det får KS til å frykte at den lokale og regionale innflytelsen vil bli svekket.
Vi må derfor innstille oss på at en raskere og mer effektiv veiplanlegging har sin pris. Vil vi ha vei, må vi skyve uenighet og trenering til side. Mindre demokrati kan bli prisen vi må være villige til å betale for å få en mer effektiv veiplanlegging.