Fra å bedrive rendyrket politisk opportunisme sitter Carl I. Hagen i dag på vippen i Stortinget. Hans parti har gradvis blitt mer ansvarlig i takt med at stadig nye og større velgergrupper viser Fremskrittspartiet sin tillit. Fortsetter fremgangen for Frp spesielt og høyresiden generelt, er det ikke usansynlig at Frp havner i regjering sammen med Høyre ved neste korsvei. I mellomtiden har partiet gjennomført en utrenskning av useriøse elementer i egne rekker og på alle måter forberedt seg til et liv i posisjon, blant annet ved å sikre flertall for den sittende regjeringens budsjett i Stortinget to år på rad. Carl I. Hagen har i løpet av sine 25 år som partileder gjennomført en politisk bragd som fortjener plass i historiebøkene. Men hvorvidt Frp-eventyret blir en parentes eller ikke, er høyst usikkert. Partiformannen er Fremskrittspartiets styrke, men også dets svakhet. Partiet har lite å falle tilbake på den dagen Hagen trekker seg tilbake til Spania for godt. Frps avhengighet av Hagen har gjort det særdeles sårbart. Det kan komme til å koste partiet dyrt at Hagen fullstendig har neglisjert arbeidet med å bygge opp en etterfølger gjennom sin rekordlange periode som partileder. I dag er det ingen i organisasjonen som evner å ta hans plass. Nestleder Siv Jensen mangler både politisk format og samlende egenskaper, John Alvheim er i ferd med å gå ut på dato og noen annen naturlig etterfølger er det ikke å se. Nå sies det riktignok at Terje Søviknes kan være på vei tilbake i nasjonale sammenhenger, men han er fortsatt så skandalisert at partiet vil få problemer med å renominere ham til en plass i ledelsen.Carl I. Hagens stadig mer ansvarlige og regjeringssøkende linje er heller ikke uproblematisk for et parti som har vokst seg stort på å kritisere det politiske establishment. Flere meningsmålinger den siste tiden kan tyde på at velgerne er i ferd med å gjøre Frp delansvarlig for regjeringens upopulære beslutninger. Det er kritisk for partiets troverdighet som høyresidens alternativ. I lengden kan heller ikke Hagen ri to hester samtidig. På et eller annet tidspunkt må han velge — den ansvarlige eller den systemkritiske. Nå murres det kraftig i partirekkene fordi den store politiske gevinsten for å støtte regjeringen har uteblitt. En slik misnøye kan fort spre seg videre til velgerne, som i tider med internasjonal usikkerhet og nasjonal arbeidsledighet har en tendens til å søke tryggere farvann. Det er derfor tvilsomt om Carl I. Hagen kommer til å krone sitt politiske verk med en plass ved kongens bord. I dag hylles han uansett som en konge blant sine egne. Og det med god grunn.