I opposisjon på Stortinget kan Høyre og KrF lett havne i skyggen av Frp. Etter valget i 2001 hadde Høyre og KrF 60 mandater til sammen — Frp 26. Nå er styrkeforholdet totalt endret. Frp har to mandater mer enn Høyre og KrF samlet. Det gjør noe med selvfølelsen hos valgets tapere at de til de grader er detronisert. Ikke bare må de forlate regjeringskontorene. De må også finne seg i å spille andrefiolin i opposisjon.

For Høyre er det en bitter pille å svelge at partiet ikke lenger er størst på borgerlig side. I Høyre forsøker mange å skyve ansvaret for det elendige valgresultatet over på Frp. Det pekes på at Carl I. Hagen skapte usikkerhet på borgerlig side ved å kreve statsminister Kjell Magne Bondevik fjernet. Likevel har Høyre mest seg selv å bebreide, fordi partiet lot seg diktere av KrF til å holde Frp utenfor.

Høyre og KrF har gjennom hele valgkampen understreket hvor knirkefritt samarbeidet mellom dem er. Så ender de opp som valget soleklare tapere. Velgernes dom er at samarbeidet er et tapsprosjekt. Hva dette får å si for forholdet mellom de to partiene, er vanskelig å forutsi. I begge leirer har det vært kritikere til regjeringssamarbeidet, og disse stemmene kan komme til å bli mer hørbare etter valgfiaskoen.

I Høyre har flere allerede tatt til orde for et tettere samarbeid med Frp. Det blir ganske sikkert tema igjen når partiet kommer i opposisjon. Nå må Høyre tenke fremover mot valget i 2009, og hvilke allianser som kan bringe partiet tilbake til makten. Det kan skje med Frps hjelp. Høyre er nå lillebror i forholdet, og det kan ta tid før partiet klarer å riste av seg skuffelsen over det elendige valgresultatet og Hagens opptreden. Men når sorgarbeidet er over, tror vi Høyre vil innse at en orientering i retning Frp er en farbar vei.

Kristelig Folkeparti trenger tid til å finne seg selv igjen. Mye av partiprofilen er blitt borte i alliansen med Høyre. KrFs stortingsgruppe er halvert etter valget, og teller 11 mandater. KrF avviser blankt alle tilnærmelser til Frp, og begynner Høyre å se i den retningen, havner KrF i et vakuum. Selv om Venstre er inne på Stortinget med ti mandater etter et godt valg, er et eventuelt sentrumsalternativ dødt de neste fire årene siden Sp er i regjering med Ap og SV.

Høyre og KrF har begge vært gjennom lederskifter i siste stortingsperiode. Erna Solberg fikk jobben med å få fart på Høyre, mens Dagfinn Høybråten ble utpekt som KrFs redningsmann. Valgresultatet er en knusende dom for begge. En oppslutning på 14,1 prosent for Høyre og 6,8 for KrF er begredelig uttelling.

Om det får konsekvenser for Solberg og Høybråten at de har ført sine partier til nedrykk, er for tidlig å si noe om. I nederlagets stund er det ikke uvanlig at det slås ring om de som sitter med det øverste ansvaret. Men det vil ikke komme som en bombe om livet i opposisjon blir så plagsomt at det i løpet av perioden reises krav om at personer i partiledelsen må skiftes ut.