Vi velger å tro Gabrielsen når han uttaler at rusomsorg og psykiatri er blitt hans hjertesak. I fjor sommer lovet statsråden at det ikke skulle stå på penger da krisen innen psykiatrisk helsevern igjen ble satt på dagsorden. Det skjedde etter tre drap som ble begått med kort tids mellomrom av personer med tunge psykiske problemer.

Hvor langt de ekstra bevilgningene rekker, er det for tidlig å si noe om. Det vi vet, er at rekordmange står i kø for å få hjelp. Aldri før har så mange barn og unge ventet på behandling for psykiske problemer. I sommer sto nesten 4000 i kø. Det er en firedobling siden 1998. Samtidig ventet omkring 7500 voksne på behandling.

At så mange barn og unge ikke umiddelbart får den oppfølgingen de har behov for, er dramatisk. Det er viktig at behandling starter tidligst mulig, for det øker mulighetene for å gjøre noe med problemene. Det er oppløftende at helseministeren fokuserer ekstra på barne— og ungdomspsykiatrien. Mye av årsaken til at innsatte med rus- og psykiatriske problemer er overrepresentert i norske fengsler, er at det psykiatriske tilbudet til barn og unge er for dårlig.

I sommer opplyste Helse- og omsorgsdepartementet at man ikke har hatt oversikt over hvor stort behovet for behandling er blant barn og unge. Nå bør man vite det. Selv om flere enn noen gang får hjelp, blir ventelistene lengre. At Gabrielsen tar grep for å tilpasse ressursene mer til etterspørselen, får vi tro er mer enn et valgkamputspill. Spørsmålet er hvor langt noen ekstra hundre millioner rekker.

Samtidig er det grunn til å minne om at det innen denne delen av helsetjenesten er forhold som ikke kan rettes opp gjennom mer penger. Det handler om både ledelse og styring. Altfor mye overlates til den enkelte behandler, og prestisje og spesielle faglige oppfatninger kan stå i veien for et behandlingsopplegg som er til beste for pasienten.

Mange kan gå i årevis uten å få stilt en diagnose, og blir kasteballer i systemet. Den store støyten er det ofte pårørende som må ta der helsevesenet svikter. Både for pasienter og pårørende er det å håpe at Gabrielsen og andre politikere etter år med forsømmelser sørger for at det bygges opp en forsvarlig helsetjeneste for psykisk syke.