Etter hvert som homofili har blitt allment akseptert, har de religiøse motforestillingene møtt stadig tyngre motbør. I den forbindelse ble bladet «Homofili og kristen tro» gitt ut for å styrke argumentasjonen mot å akseptere homofilt samliv. Og de har langt på vei lyktes. Med sine mye omdiskuterte konklusjoner har bladet pustet liv nytt i den evig ulmende homodebatten. Det som gjør sommerens utgave av den særlig interessant, er at debatten denne gang ikke står mellom de troende og «de andre», men at den i stor har utviklet seg til å bli en intern diskurs som har brakt meningsbrytningene i kirken til overflaten. Det er på høy tid. Homofili-saken er i dag det eneste spørsmålet der kirken er i utakt med resten av samfunnet, også lovgivningen. Men etter hvert som holdningene til homofile har endret seg i samfunnet, preges også kirken av ulike tilnærminger til dette spørsmålet. I kirken behandles homodebatten fortsatt som et samvittighetsspørsmål. Likevel kan ikke engang de mest konservative kristne lukke øynene for at homofili er akseptert som samlivsform i det norske samfunnet. Noe som igjen medfører at den kristne motstanden mot denne samlivsformen møtes med stadig sterkere skyts fra et bredt spekter av politikere, organisasjoner og enkeltpersoner som kjemper for å oppheve diskrimineringen mot homofile og lesbiske.Satt under et slikt press, ville det være høyst unaturlig om ikke den gryende uenighetene innad i kirken også kom til syne, slik vi så i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen. Der varslet sogneprest Torbjørn Lied at han vurderer å bryte med domprost Dag Nordbø dersom domprosten omsetter sitt syn på homofile til kirkelige handlinger. At sognepresten reiser problemstillingen er ikke unaturlig. Dersom Nordbø skulle gå til det skritt å vie et homofilt eller lesbisk par, vil han ikke være den første norske presten som foretar denne handlingen.Det er et sunnhetstegn at de ulike kirkelige miljøene tar tak i denne uenigheten. Vi er derfor overrasket over at biskop Olav Skjevesland i et innlegg i gårsdagens avis ser ut til å mislike at denne debatten foregår utenfor kirkens øverste organer. «Jeg har ({hellip}) håpet på et godt arbeidsklima for i ro å kunne gjennomarbeide sakskomplekset. Det vil hele kirken tjene på — også utålmodige folk i de kristelige organisasjonene», skriver Skjevesland. I samme åndedrag avviser han argumentene fra sine meningsmotstandere som «ukvalifiserte innspill i saken».En kan jo undres over hvorfor Olav Skjevesland misliker at denne viktige teologiske debatten foregår på flere plan, parallelt med Lærenemda, som han selv tilhører. Kan det være fordi en åpen debatt gjør det vanskeligere for biskopen å trekke egne konklusjoner over hodet på menighetene i Agder ved neste korsvei?