Det er administrative inndelinger som har tjent Norge i snart 350 år, med varierende geografiske avgrensninger. De nåværende fylkesgrenser ble i hovedsak tegnet opp på midten av 1800-tallet. Det sier seg selv at tiden har løpt fra administrative grenser som ble til da kommunikasjonene skjedde med hest og karjol og skip under seil. Og det finnes knapt et land på den vestlige halvkule som er så overadministrert som Norge, med 19 fylkeskommuner og 434 kommuner til å styre 4,6 millioner innbyggere. Ikke flere enn en bydel i London.

Vi har lenge argumentert for nedleggelse av fylkeskommunen. Og det er med tilfredshet vi nå konstaterer at fullbyrdelsen er i ferd med å skje. Spørsmålet er bare hvor hurtig det skal skje. Og hva fylkeskommunene skal erstattes med.

Distriktskommisjonen, under ledelse av Johan Petter Barlindhaug, skal legge fram sitt forslag til ny forvaltningsstruktur i oktober. Der er det ingen uenighet om at fylket og fylkeskommunens dager er talte. Kommisjonen vil gå inn for å flytte makt og oppgaver fra staten til nye regioner. Dette synes det også å være bred politisk oppslutning om, bortsett fra i Høyre, som har programfestet at vi bare trenger to administrative nivåer i Norge — staten og kommunene.

I Høyre mener man at en omfattende kommunesammenslåing vil kunne erstatte et regionalt nivå, ved at vi får storkommuner som vil være i stand til å overta de fleste av fylkeskommunens oppgaver og funksjoner.

Men Høyres syn vinner neppe fram. Derfor vil de store stridsspørsmålene bli hvor mange regioner Norge skal deles opp i, og hvor stor makt og myndighet som skal overføres til regionene.

Distriktskommisjonen vil trolig foreslå at landet deles inn i mellom fem og ti regioner. Og at regionene bør organiseres rundt et sterkt regionsenter.

Det er disse føringene som en rekke fylker og kommuner i distrikts-Norge forholder seg til ved allerede nå å foregripe distriktskommisjonens konklusjoner. Fra Nord-Norge lanseres det et forslag om en storregion i nord som omfatter Finnmark, Troms og store deler av Nordland. «Midt-Norge» er allerede et politisk begrep i Trøndelag. En vestlandsregion er i ferd med å organisere seg fra Rogaland og nordover. Og i øst har Telemark, Vestfold og Buskerud innledet et forpliktende samarbeid i regionen «Vestviken».

Dette er de harde fakta som burde danne bakteppet for de drøftinger som nå foregår mellom agderfylkene om en «fylkessammenslåing». I realiteten drøfter man en ny Agder-region i regionenes Norge.

I et slikt perspektiv er det relativt uinteressant hvilke fylkespolitikere som vil hva og under hvilke betingelser. Regionreformen vil komme uansett. Og etter all sannsynlighet vil agderfylkene bli en egen region. Da er kranglingen om fordelingen av offentlige institusjoner på Arendal og Kristiansand under dagens administrative ordning like fruktbart som å diskutere Pavens skjegg.