Det siste fikk vi et talende eksempel på 1. mai, da partilederen brukte dagen til å stå på Hamar og love skattelette, mens folk flest var opptatt av krigen i Jugoslavia. Slikt vitner i beste fall om dårlige antenner, i verste fall om politisk tungnemhet blottstilt på solidaritetens store dag.I løpet av våren har to nye forhold addert opp summen av fortredeligheter for Jagland. Han er i ferd med å la seg lure av Fremskrittspartiet på sitt og Kjell Opseths Fornebu-råkjør, samtidig som meningsmålingene ikke gir ham det sårt etterlengtede løftet. Etter at Arbeiderpartiet lå godt hevdet på målingene gjennom høsten og vinteren, befinner det seg nå igjen i skyggenes dal, rett under den selvpålagte smertegrensen på 36,9 prosent fra forrige valgkamp.Det er en situasjon partiet ikke kan leve med. Landets største parti hviler relativt innflytelsesløst i stortingssalen, mens Bondeviks rekordsmale regjering finner parlamentarisk fotfeste for den ene saken etter den andre. Slikt vekker uro. Det er en kjent sak at det murrer rundt om i fylkespartiene. Ja selv Jaglands beskytter og «far», LO-sjef Yngve Hågensen, skal ha begynt å tvile i troen på «gutten». Derfor opptrer Hågensen selv vel så ofte som politisk premissleverandør som partilederen. Det er ingen god arbeidsdeling. Dagbladet trakk i går fram tre redaktører fra Arbeiderpressen som sannhetsvitner på at tingene ikke fungerer. Jagland må legge om stilen, heter det der i gården. Det er en forskjønnelse både av analyse og råd. Det folk i partiet egentlig mener er at lederen ikke holder mål, og at han helst burde ha vært skiftet ut. Men slikt er det ikke god tone å si rett ut, i alle fall ikke i Arbeiderpartiet som i alle år har hegnet om den uflekkede fasaden uansett hvor mye det har kokt i korridorer og bøttekott.Arbeiderpartiet har heller ingen gode prosedyrer for å skifte ledere når det trengs. Det kan sies at Høyre har byttet leder for ofte, mens Arbeiderpartiet har gjort det for sjelden. Det har med manglende kultur for lederskifter å gjøre. Nå som før skjer lederskiftene på Youngstorget ved at noen snakker sammen. Og noen vil i dette tilfellet si Yngve Hågensen og dem han måtte finne det for godt å ta med på råd. Alt dette vet Thorbjørn Jagland og rådgiverne hans. Det er selvfølgelig en del av problemet. Skriften har stått på veggen lenge, og Jagland har etter beste evne forsøkt å gjøre noe med den. Vi betviler ikke Thorbjørn Jaglands gode vilje, politiske moral eller arbeidskapasitet. Det er bare slik at eksperimentering med stil og glimrende rådgivere i lengden ikke kan dekke over mangel på personlig format. Dette står etter hvert pinlig klart for de fleste, i som utenfor partiet. (May 27 1999 9:38)