Og kommentatorer har kalt det et politisk drap på Bondevik. Carl I. Hagen forlanger Bondevik fjernet fra norsk politikk. Carl I. Hagen er en slu politisk strateg. Men det er imidlertid vanskelig å skimte en konsistent strategi bak et slikt personoppgjør få uker før valgkampen tar til for alvor.

Carl I. Hagen vil fjerne Bondevik, men er ikke villig til å innsette en Ap-regjering. Dermed fremstår hans utspill som en selvmotsigelse så lenge de tre regjeringspartiene slår ring om Bondevik som regjeringssjef. For andre alternativer eksisterer ikke.

Hvordan en slik gordisk parlamentarisk knute skal løses etter valget dersom de borgerlige partiene får flertall, står uklart for oss.

Det er derfor nærliggende å tro at Carl I. Hagens anliggende i denne omgangen er å maksimere Frp's oppslutning ved valget ved å spille på Bondeviks manglende popularitet blant velgerne. Det vil gi ham og partiet en styrket posisjon når regjeringsspørsmålet skal avklares ved en borgerlig valgseier.

Han kan kynisk kalkulere med at viljen til makt blant Høyre-, KrF— og Venstre-ledere er sterkere enn lojaliteten til en statsminister som går på et gedigent valgnederlag i september. Historien forteller oss at kategoriske krav om statsministertaburetten er lite verdt når det står om regjeringsdeltakelse eller ikke. Høyre stod bastant på Jan Petersen som statsminister for fire år siden, inntil Carl I. Hagen gjorde Frp's støtte betinget av at Kjell Magne Bondevik ble statsminister.

På den annen side har regjeringspartiene og Kjell Magne Bondevik bedt Carl I. Hagen om ris til egen bak. Med den største suffisanse - og arroganse - har de basert seg på og forskuttert Frp's regjeringsstøtte, samtidig som de har behandlet partilederen og partiet som spedalske.

Et parti som i dag trekker til seg hver femte velger er blitt brukt og kastet som en sutteklut av partier som ligger nærmere promillegrensen, for å holde dem kunstig i live i regjeringskontorene.

Carl I. Hagens utfall er også et uttrykk for at det ikke går i lengden å basere regjeringsmakt på et uavklart forhold til det partiet som har sikret dem regjeringsmakten.