Det er krisestemning i Den norske kirke, skal vi tro preses for biskopene, Odd Bondevik, etter at den homofilt samboende teologen Jens Torstein Olsen fra Mandal er ansatt som prest i Majorstuen menighet i Oslo. I alle fall har Bondevik kalt sine embetsbrødre og ene embetssøster inn for å drøfte den situasjonen som er oppstått. I verste fall kan det gå mot splittelse i kirken, mener Bondevik.Dette er en sak full av de underligste forhold. For det første har kirken selv, hvis det skal forstås slik det ellers gjøres, gjennom bispedømmerådets flertallsbeslutning ønsket Olsen. Dermed skjedde det oppsiktsvekkende at de som i likhet med Bondevik og hans likemenn har for vane å bruke uttrykket «kirken selv», bispedømmerådets mindretall, anket saken inn for departementet og kirkeminister Trond Giske. Av alle setter altså den homoskeptiske delen av kirken sin lit til at Trond Giske skal redde dem ut av klemma. Vi har tidligere gitt Arbeiderpartiets kirkeideolog, Ranveig Frøiland, det glatte lag for hennes uttalelser om at kirken er så ideologisk umoden at den ikke kan gis selvstendighet fra staten. Men gjennom sin anke over tilsettingen i Majorstuen menighet, opptrer ledende kirkefolk slik Frøiland karikerer dem. Det er greit nok det, men da regner vi med at uttrykket «kirken selv» ikke lenger er verd bokstavene det er skrevet med.En annen sak er at denne tilsettingen aktualiserer kirkens problematiske forhold til homofili. Fra å være klassifisert som praktiserere av den største vederstyggelighet, har de homfile gradvis kjempet seg til en status i kirken der de tåles så lenge de ikke lønnes av den og ikke blottstiller hva legningen krever. Denne salamitaktikken for tildeling av respekt og anerkjennelse kjenner vi igjen fra kirkens forhold til andre svake grupper. Dette er en kamp kirken historisk er dømt til å tape og de homofile til å vinne.For dypest sett innebære den kirkelige holdning på dette feltet en erkjennelsesmessig forstillelse som kirken som moralsk størrelse i samfunnet ikke kan leve med. Da er den nemlig ikke i sannhet. Kirkens nåværende holdning til homofile representerer en slags hendene-på-dynen-moral som selv ikke Erasmus Montanus og Ole Hallesby i fellesskap hadde maktet å gi et troverdig forsvar.Derfor er det bra om tilsettingen av Jens Torstein Olsen i Majorstuen menighet kan røske opp i kirkens forhold til seg selv og til de homofile. Saken illustrerer nok en gang hvilken utdatert institusjon statskirken er. Den illustrerer også at det er et potensiale for splittelse i kirken. Det siste vil vi likevel ikke mene for mye om, for splittelsessnakket kommer mest fra et teologiske hold der man alltid og skråsikkert har ment seg å ha monopol på hva kirken skal være og hva kirken skal mene. Vår nyere norske kirkehistorie viser imidlertid at disse som snakker slik har vært like flinke til å la seg bevege med tidsånden når det har gått en tid som de har vært til å begråte dens herjinger.