NSB har i 150 år vært en samfunnsinstitusjon i Norge, oppfattet som like solid og traust som Norges Bank. I Distrikts-Norge har NSBs virksomhet mange steder vært selve navet i kommunikasjonene og jernbanestasjonene en sentral møteplass. Institusjonen har produsert de tjenester vi har forventet av et samferdselsselskap som har hatt monopol på jernbanetransport i Norge — inntil høyteknologien holdt sitt inntog også i NSB.Da opplevde den gamle og trauste NSB-organisasjonen den samme kulturkollisjonen som en rekke bransjer har gjennomlevd det siste tiåret. For å lose NSB gjennom en nødvendig teknologisk og organisatorisk omstilling, ble Osmund Ueland satt på jobben i 1995. Han hadde høye ambisjoner om å omdanne NSB til en tidsmessig tranportbedrift. Torsdag fikk han sparken av styret etter et uhell- og ulykkesår som har brakt NSB inn i en dyp krise.Listen over Osmund Uelands annus horribilis er deprimerende lesning. Det begynte med den tragiske Åsta-ulykken som innledet et dramatisk ulykkesår for NSB og som også avslørte organisasjons- og planleggingssvikt og alvorlige sikkerhetproblemer i NSB-organisasjonen. Fadesen med Gardermo-banen bidro også til riper i NSBs rykte.I sum har dette ført til at publikum har mistet tilliten til NSB som transportbedrift. Et renommé møysommelig opparbeidet over 150 år har blitt skadeskutt i løpet av et halvår. Og det sier sitt når meningsmålinger viser at publikum i dag har større tillit til flyseselskapene enn til NSB.Dersom det å ta ansvar skal innebære noe mer enn tomme ord, må det bety at den ansvarlige leder må ta konsekvensene av at den organisasjon han leder ikke lenger har tillit i det markedet den skal betjene. Osmund Ueland har hele tiden «tatt ansvar», men allikevel blitt sittende. Derfor hadde styret ingen annen utvei enn å avsette konsernsjefen, uansett hvor dyktig leder han har vært for de ansatte.Men skal NSB ha muligheter for å opparbeide seg en ny tillit, både som samfunnsinstitusjon og som en moderne transportbedrift med sikkerhet i høysetet, er det nødvendig at det skjer større utskiftninger i organisasjonen. Vi kan vanskelig se at det sittende styret kan fortsette etter det som har hendt. Den krisesituasjon NSB har kommet i er i siste instans styrets ansvar. Skal NSB kunne gis en ny og troverdig profil, bør det skje med en ny ledelse og et nytt styre som kan fronte organisasjonens rehabiliteringsarbeid overfor offentligheten. Det er vanskelig å ha tillit til et styre som har vært med på ferden mot NSBs omdømme-kollaps.Derfor forundrer det oss at en regjering som ikke nøler med å la hodene rulle i NRK-styret, synes å frede et styre for en statsbedrift som virkelig befinner seg i en alvorlig krise.