Fredag fikk vi regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett på bordet, og om en måned er budsjettet i reforhandlet versjon vedtatt. Midt oppi dette er det lønnsforhandlinger. Vi har allerede den nyss avsluttede streiken i privat sektor i minne, og nye streiker kan komme, både i privat og offentlig sektor. Disse tingene henger sammen. Et budsjett med rekordoverskudd og lønnsforhandlinger med store forventninger til tillegg hos arbeidstakerne viser begge en økonomi som går uforskammet godt.Siden vi fant olje og gass på sokkelen for over tre tiår siden, har det vært et viktig poeng at disse ressursene skulle utnyttes på en slik måte at det ikke skapte usunne økonomiske tilstander. Vi skulle fortsatt ha et konkurransedyktig privat næringsliv, og de offentlig finansene skulle ikke gjøres avhengige av oljeinntektene. Derfor har det vært et mål for den økonomiske politikken å budsjettere som om oljen ikke fantes. Oljemilliardene skulle settes på bok.Nå har det ikke vært mulig å følge dette prinsippet til punkt og prikke. Noe av oljepengene har gått til den løpende finansieringen av velferden, alt annet ville ha vært rart. Men i stigende grad har det lykkes å sette store deler av oljeinntektene på fond. I år blir disse avsetningene rekordartede som følge av den uventet høye oljeprisen. Det bidrar til å sikre oss økonomisk for årene fremover, men samtidig skaper det også et pedagogisk problem. Folk forstår rett og slett ikke hvorfor viktige samfunnsoppgaver ikke kan løses her og nå når staten vasser i penger. Samtidig har arbeidstakerne, særlig i offentlig sektor, betydelige problemer med å fatte hvorfor ikke mer av pengene kan komme dem til gode. Det er ikke lett å leve med at statens finanser er verdens beste når den relative lønnsforverringen for f.eks. offentlig ansatte akademikere er påtakelig, når bistandsbudsjettet må kuttes og sykehusene trenger mer å rutte med. Det er heller ikke enkelt å forklare hvorfor noen små grupper bedriftsledere og investorer har kunnet skumme fløten av 90-årenes økonomiske vekst med det resultat at ulikhetene i samfunnet er blitt større enn før.Vi forstår selvfølgelig logikken bak å sette oljemilliardene på fond. Og vi forstår også hva som truer når finansminister og sentralbanksjef viser ansiktene sine og varsler renteoppgang dersom vi ikke klarer å holde moderate lønns— og budsjettrammer. Men logikk er en ting, pedagogikk noe annet. Det er mye fornuft i den økonomiske politikken som er ført her til lands de siste årene under ulike regjeringer. Men pedagogikken forutsetter en fordelingspolitikk som fungerer og en velferdspolitikk som evner å omstille seg for å møte de krav befolkningen har til de offentlige tjenestene.På begge disse områdene har det dessverre sviktet. Vi har, på tross av vedtatte mål om det motsatte, fått større sosial og økonomisk ulikhet her til lands. Samtidig som den offentlige velferdsproduksjonen ikke fungerer som den skal, mye på grunn av en manglende politisk evne til å reformere kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Skal moderasjonslinjen overleve, må regjeringen kunne garantere for innholdet bak ordlyden i moderasjonslinjens tvillingbegrep, solidaritetsalternativet. Her sviktet det etter tur for regjeringene Brundtland, Jagland og Bondevik. Den fadesen har ikke Jens Stoltenberg råd til å kopiere.