Onsdag la organisasjonene som ivaretar de offentlig ansattes interesser, frem sine krav. Det var som ventet ikke småtterier. LO-stat vil ha 30.000 kroner til hver nyansatt akademiker. Lærerlaget krever 40.000 mer per hode over en toårsperiode. AF krever 50 000 over to år. Mens Akademikerne klasker et krav om en pott på 3,5 milliarder kroner i forhandlingsbordet.Dette er materialiseringen av de forventningene og den frustrasjonen som har bygget seg opp gjennom mange år. Slik sett er bildet av skavlen som har vokst seg stor over tid dekkende for situasjonen. Det er aldri moro å få et ras i hodet, men det er som regel gode grunner til at raset kommer. I dette tilfelle kan vi peke på flere slik grunner.For det første har staten og partene i arbeidslivet gjennom flere år praktisert en oppgjørsmodell som har forutsatt at de offentlig ansatte med lang utdanning betalte regningen. Det er sett fra dagens utsiktspunkt ganske uforståelig at det har kunnet gå i alle år, men noen faktorer har vært utslagsgivende:Arbeidsmarkedet i offentlig sektor er lett å kontrollere fra arbeidsgiversiden. Undersøker har vist at offentlig ansatte gjennomgående er mer påvirkbare for solidaritetsargumenter enn ansatte i privat sektor. Og endelig har de offentlig ansattes organisasjoner, med Lærerlaget og AF som de beste eksemplene, vært ledet av mennesker som alt for sent forstod hvor utviklingen på lønns— og arbeidsmarkedet gikk. I dette ligger f.eks. motstanden hos lærerne mot mer differensierte lønnssystemer og vegringen mot å få kommunene som forhandlingsmotpart.For det andre har den manglende omstruktureringen av offentlig sektor i Norge det siste tiåret medført at det ikke er blitt frigjort midler som kunne ha betalt de ansatte bedre. Vi har ikke fått noen gjennomgripende kommunereform. Vi har ikke løst problemet med en ineffektiv og kraftløs fylkesforvaltning. Samtidig har vi hatt god råd til det meste. Det har medført at tallet på offentlig ansatte har fortsatt å vokse uhorvelig mye mer hos oss enn i de andre nordiske landene. Slikt blir det sysselsetting av, men ikke høye lønninger. For lønnsspørsmål er tommelfingerregelen enkel. Det er lettere å gi høy lønn til få enn til mange.Derfor savner vi en erkjennelse i de offentlig ansattes fagforeninger av nytten av strukturendringer i offentlig sektor. Hittil har det underlig nok gjerne vært slik at arbeidstakerorganisasjonene ganske effektivt har sabotert de tiltakene som kunne bidra til å frigjøre store lønnsmidler for deres egne medlemmer. Nå befinner vi oss ved et veiskille. Det må skje en lønnsheving for betydelig grupper av offentlig ansatte. Alt kan ikke tas i år. Det viktigste er å få begynt omleggingen til et nytt og bedre lønnsregime.