Lite visste Alexander Kielland da han skrev disse ord, hvor mye ufornuftig som også kan komme ut av en debatt. For ikke å si hvor mange misforståelser en ordveksling kan føre til — spesielt når ordene vrenges og tolkes i verste mening.Det har i etterkant av min lørdagskommentar i Fædrelandsvennen 22. september kommet mange, og til dels meget krasse reaksjoner i form av leserinnlegg og telefoner. Få av dem har kastet nytt lys over hvorvidt flere religiøst baserte grunnskoler som Oasen og den muslimske skolen i Oslo, er en ønsket utvikling for det norske skolevesen, som er debattens utgangspunkt og kjerne. Dessverre har Oasens forsvarere i stedet krøpet ned i skyttergravene, og besvart mitt innlegg med verbale mitraljøser som knapt egner seg å referere. For å være sikker på å avspore en fornuftig åpen debatt, har man valgt å tolke undertegnede dit hen at det kommentaren egentlig sier, er at de livssynsbaserte skolene utdanner terrorister, og at Fædrelandsvennens politiske redaktør antyder at Oasen kan komme til å avle terrorister fra Songdalen.Denne tolkningen er både fantasirik og vidløftig, særlig med tanke på at min kommentar ikke antyder noe i den retning. Man må kunne anta at terrorister som begår grusomheter langt på vei er hjernevasket, og jeg har aldri beskyldt hverken Oasen eller andre religiøse skoler basert i Norge for å dyrke det religiøse i en slik grad. Når jeg valgte å løfte blikket utover landets grenser, er det fordi dagens situasjon etter terrorhandlingene mot USA har skapt et nytt bakteppe som tydeliggjør nødvendigheten av å skape større forståelse blant mennesker på tvers av kulturer og religioner.Mitt poeng er at den oppvoksende generasjon vil komme til å leve i et mer pluralistisk samfunn enn hva tilfellet er i dag, og at det å gå på samme skole, i samme klasse og leke sammen med barn av ulik kulturell og religiøs bakgrunn vil være en verdi i seg selv. En styrke som vil gjøre det lettere for neste generasjon å leve i fredfylt sameksistens som naboer, både i et globalt, nasjonalt og lokalt perspektiv.Høyres nestleder Inge Lønning kaller denne tanken for «skolepolitisk overformynderi». I en kommentar mandag 1. oktober viser han til Danmark og Sverige som prakteksempler på hvor knirkefritt det kan gå når muslimske og jødiske barn etter foreldrenes ønske får gå i adskilte skoler. Jeg betviler ikke at dette i mange tilfeller fungerer godt. Men vil også minne om at begge våre naboland sliter med integreringen av innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. I Danmark er den destruktive intoleransen både langt mer utbredt og alment akseptert enn hva tilfellet er i Norge. Dette skyldes neppe skolesystemet alene, enten det fungerer på den ene eller den andre måten. Men for mange barn, og særlig barn med strengt religiøse foreldre, er en felles skole den beste garantist for at de får møte og selv bli kjent med jevnaldrende med et annet livssyn - enten de legger islam eller kristendommen til grunn for sine liv. Min påstand er at dette er en verdi i seg selv. Som vil bli stadig viktigere i tiden fremover.Denne debatten er i seg selv det beste eksempel på behovet for en åpen debatt.