Det er faktisk så vi har vanskelig for å tro våre egne øyne. Hva vi skal tro om Lønnings utspill som valgkamptaktikk fra et parti i medvind, er vi likeledes i tvil om. Vel gjennomtenkt er det neppe.Faktum er i alle fall at 4 av 10 elever som er ferdig med videregående utdanning ikke ville være kvalifisert til opptak på universiteter eller høyskoler dersom forslaget ble vedtatt. Konsekvensen i neste omgang ville bli kraftig overkapasitet ved de aller fleste studier i Norge, med bemanningskutt som uvegerlig resultat. Og vi snakker her om en utdanningskapasitet som er møysommelig bygd opp over år og som skal være landets aller beste fremtidsinvestering.Inge Lønning er tidligere rektor ved Universitetet i Oslo. På Stortinget har han markert seg som sterk motstander av at statlige høyskoler, med HiA i fremste rekke, skal kunne ta steget over til å bli universitet. Kanskje ligger forklaringen her, i en slags nostalgisk, refleksbasert krampetrekning fra en svunnen tid, da eliten lå ved universitet og studerte til lege, advokat eller prest og allmuen i beste fall gikk i håndverkerlære?Nå skal vi ikke fradømme Lønning all ære. Langt inne i det litt uvirkelige sensommerresonnementet er det en kjerne av realiteter som ikke er til å kimse av. Klart at det faglige nivået er for lavt på enkelte studier. Det er lærerutdanningen ved de statlige høyskolene som er Høyre-nestlederens utgangspunkt. Sannsynligvis har hverken nåværende eller tidligere småbarnsforeldre noe problem med å dele frykten for å slippe lærere uten reelle norsk— og matematikkunnskaper løs på avkommet. Men problemet er nok mer komplekst enn at det lar seg løse ved en bombastisk sperregrense på 4,0.Vårt første forslag er å gjøre det mer attraktivt både å studere realfag, og siden å undervise i materien. Der er behovet i ferd med å bli størst for vårt land, med sine internasjonale teknologiambisjoner.Samtidig er det også slik at historien er full av vellykkede mennesker med dårlig artium, som det hette før. Noen av dem slo ut i full akademisk blomst etter bare snaut å ha kommet gjennom opptaksnåløyet, andre hanglet også gjennom studiene, men blomstret i intellektuelt krevende posisjoner senere i livet.Derfor er det nok ikke slik at egnethet som samfunnsborger, akademiker eller for den saks skyld næringslivsleder lar seg avlese av et vitnemål ved 19-årsalderen. Også av den grunn er vi dypt skeptisk til Inge Lønnings lettvinte løsning.Den slags er ingen akademisk duks verdig.