Tanken er selvsagt tenkt før — senest av Thorbjørn Jagland da han på Arbeiderpartiets landsmøte i 1998 åpnet opp for et samarbeid med Høyre. Og på lederplass i denne avis tok vi til orde for et slikt samarbeid allerede i forkant av stortingsvalget i 1989. Men slike tanker er fortsatt kjetterske i det politiske Norge. Det fremgår med all tydelighet av de kommentarer vi i dag bringer på Ap-leder Svendsens utspill.Allikevel er et slikt samarbeid på tvers av forhistoriske politiske skillelinjer og konfliktlinjer praktisk politikk i andre land. «Regnbueregjeringen» i Finland, som omfatter det politiske spektrum fra SV til Høyre, har ledet landet fram til økonomisk suksess. Det er stabilitet og forutsigbarhet som har preget Finland under Lipponens regjering, i et land hvor de ideologiske spenningene har vært langt sterkere enn i vårt eget land.Det var det klassiske skillet mellom arbeid og kapital i det gamle industrisamfunnet som konstituerte det partimønster som har overlevd fram til i dag. I dag er industriarbeiderklassen et historisk begrep, og vi er alle - bortsett fra noen Røkker og Heyerdahler og en stadig minkende gruppe bønder og fiskere - lønnsmottakere og funksjonærer i et post-industrielt samfunn. Et samfunn hvor gamle klassekamp-begreper ikke duger til å beskrive den politiske virkeligheten.Derfor kan vi oppleve at den gamle Høyre-statsministeren Kåre Willoch kritiserer Arbeiderpartir-egjeringen for å ha gitt kapitaleierne for gunstige skattevilkår. I et samfunn hvor det heftigste tema ved siste valg ikke var det historiske stridsspørsmålet om statens eierskap til produksjonsmidlene, men om man var for eller mot kontantstøtten.Mot en slik avideologisert virkelighet deler vi Martin Svendsens politiske analyse som konkluderer med at det bare er gjennom en flertallsregjering i form av storkoalisjon med Arbeiderpartiet og Høyre at vi har muligheter for å gjennomføre de store reform-prosjektene landet trenger.Og ser vi på de stridsspørsmål som har opptatt norsk politikk de senere årene, er det vanskelig å innse at et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre er et større politisk problem enn et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og KrF. Alle de tre partiene inntar i dag posisjoner på ulike områder som må jenkes i forhold til hverandre om et samarbeid må komme i stand. Men disse motsetningene er i utgangspunktet mindre enn hva tilfellet har vært i andre europeiske land hvor man har lang erfaring med brede koalisjonsregjeringer. Før eller siden må gamle ideologiske sperrer bli kastet på historiens søppelhaug også her i Norge.