Dette har det som kjent vært kultur for ikke å slå seg til ro med i Ap, og det var denne ukulturen Stoltenberg signaliserte at han nå vil til livs.Det sa han vel vitende om at Arbeiderpartiet omsider tok fornuften fangen og samlet seg på landsmøtets tredje dag. Frem til da hadde politikk nok en gang kommet i skyggen av posisjonering. Årets landsmøte har vært preget av spill i kulissene i et omfang som har skapt en usunn uforutsigbarhet i forhold til utfallet av det kriserammede partiets viktigste møter på mange år.Hadde ikke Ap maktet å samles tydelig nå, kunne det fått katastrofale konsekvenser. Det var derfor en betydelig lettelse å spore blant delegatene over at samtalene i krokene endte i samling, fremfor splid. At det ble sånn var ingen selvfølge. Inntil landsmøtets siste time var spenningen stor og ryktene mange. Ville partiledelsen straffes med votering og blanke stemmer for sin taushet i nestlederspørsmålet? Kom noen til å forlange Martin Kolbergs avgang for å friske opp toppledelsen? Ville Karita Bekkemellem Orheim få fornyet tillit som leder av kvinnebevegelsen etter at hun satte motstanden mot Anniken Huitfeldt høyere enn prinsippet om likestilling? Ingen utfall var sikre da valgkomiteens leder Gerd Liv Valla la frem sin innstilling, etter en lang gjennomgang av nestlederbråket sett fra hennes ståsted. Men fornuften seiret omsider i Arbeiderpartiet. Og det eneste fornuftige landsmøtet kunne gjøre var å samle seg om valgkomiteens forslag. Takket være den oppsiktsvekkende vedtektsendringen om å gå tilbake til en nestleder innebar forslaget ingen fornyelse av toppledelsen, men landsmøtet ble til gjengjeld presentert for det yngste sentralstyret i partiets historie. De som skal meisle ut partiets politikk de neste to årene er en spennende sammensatt gruppe som rommer samtlige nestlederkandidater og har en tydelig distriktsprofil som også Kristiansand Aps Mette Gundersen — gjerne omtalt som bartenderen fra Sørlandet - bidrar til.Stemningen i landsmøtets siste timer tyder på at Arbeiderpartiet omsider er klar for å legge stridighetene bak seg og se fremover. Med Thorbjørn Jagland ute av partiledelsen og Jens Stoltenberg på plass, går partiet inn i en ny æra. Hva den vil bringe er umulig å si, men med orden i rekkene vil partiet atter få muligheten til å konsentrere seg om det de egentlig skal, nemlig å jobbe politisk. Med økende arbeidsledighet og betydelige problemer i industrien skulle det være nok å ta tak i for et parti med Arbeiderpartiets tradisjoner. Om de ikke makter å ta tilbake initiativet med en politikk som kan snu denne utviklingen, vil de forbli et mellomparti. Det er ikke engang noen garanti for at Ap fortsatt være det ledende partiet på venstresiden. Utfordringen for Jens Stoltenberg og resten av partiledelsen er derfor enorme. Men med et samlet landsmøte i ryggen og en etterlengtet ro i partiet har de forutsetningene på sin side. Klarer de det ikke, kan partiledelsen ikke skylde på annet enn seg selv.