Sentrumspartiene har, helt siden Bondevik-regjeringen ble felt i fjor vår, stått standhaftig sammen om å gå til valg som et regjeringsalternativ. Det var vel mye av den grunn, og av utsiktene til å kunne lede en regjering Bondevik II, som fikk Kjell Magne Bondevik motivert til å ta en ny periode på Stortinget.Men sentrumspartienes optimisme og noe krampaktige solidaritet hviler på et historisk unntak: Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-besvergelse. Hadde ikke Thorbjørn Jagland viklet seg inn i dette politiske harakiriprosjektet, ville ikke sentrumsregjeringen sett dagens lys. Og med mindre Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet går på et braknederlag til høsten, ligger det ikke an til et nytt skifte fra en arbeiderpartiregjering til en sentrumsregjering etter valget.Den innsikten begynner tydeligvis å trenge gjennom i sentrumspartiene. Utad står de fortsatt på sin «enige og tro»-doktrine som de tre partilederne samlet seg om i fjor. Men innad i de enkelte partiene har de politiske værhårene begynt å vibrere. Og markeringsbehovet blir tydeligere for hvert utspill og hvert landsmøte som avvikles.Vedtakene på Senterpartiets landsmøte var en eneste lang provokasjon mot hjertesakene til KrF. Og i april og mai står landsmøtene i KrF og Venstre for tur. Vi tar neppe mye feil om ikke også disse politiske anledningene vil bli brukt til å høyprofilere hjertesaker som ikke lar seg forene i et felles regjeringsprogram.I tillegg kjemper Venstre mot sperregrensen og kan risikere å falle ut av Stortinget. Da er også sentrumsalternativet definitivt ute. Mye tyder derfor på at for sentrumspartiene gjelder nå «survival of the fittest» fram til valget, og da blir egeninteressen overordnet sentrumsfellesskapet. Og det betyr også at man er på leting etter nye maktbaser og samarbeidspartnere.Når Senterpartiet vedtar programposter som ligger nærmere SV enn KrF og Venstre-ledere snakker høyt om et regjeringssamarbeid med Høyre og beskylder sin tidligere regjeringssjef, Kjell Magne Bondevik, for å fare med «forferdelig billig og harskt valgflesk», har allerede sentrumsalternativet begynt å gå opp i limingen. Vi trenger ikke være begavede politiske analytikere for å spå at sentrumssamarbeidet neppe overlever valget.Og i skyggen av Fremskrittspartiets borgerkrig og sentrumspartienes interne provokasjoner, vokser Høyre seg fetere og fremstår som en mer attraktiv koalisjonspartner for KrF og Venstre enn et venstredreid Senterparti. Det vil undre oss mye om ikke dette blir et hett tema på landsmøtene til KrF og Venstre.