Ja, mener jeg, men faren er stor for å fremstå som Komiske Ali. Mannen som var informasjonsminister for Saddam Hussein under invasjonen av Irak i 2003. Han ble selve symbolet på det å påstå noe alle vet ikke er sant. Mens landet hans raste sammen rundt han, så han inn i tv-skjermen og insisterte på at Irak hadde full kontroll.Parallelt med kostnadskuttene i mediebransjen forsøker redaktører landet rundt å forklare hvordan vi skal løfte mediehusene inn i en digital fremtid. Ofte kan det gi oss følelsen av at omgivelsene ser på oss litt som Komiske Ali. Særlig hvis man fristes til å si at nedbemanninger, hard konkurranse og dårlig økonomi ikke går utover kvaliteten på avisene. Alle vet at det ikke stemmer.
Jeg har bestemt meg for å si det som det er. Og snakke om det jeg tror på.
Jeg er pessimist og optimist på en gang. På den ene siden frykter jeg at mediekrisen vi opplever nå blir verre de neste årene og den vil føre til dårligere kvalitet i mange aviser, men samtidig er jeg optimist på vegne av Fædrelandsvennen. Jeg tror på den planen vi har, vi har robuste eiere, flinke journalister og meget kompetente samarbeidspartnere gjennom Schibsted. Vi har lagt bak oss harde kostnadskutt, men i stor grad skjermet antall skrivende årsverk og vi tror på det vi driver med. Nyheter går aldri av moten, og jeg vil påstå at behovet for uavhengig journalistikk er større enn noen gang.
Jeg skal forklare hvorfor jeg tror på vår strategi.
Men først må vi tilbake til Irak, ikke til invasjonen i 2003, men til Gulfkrigen i 1991. Scenen er Bagdad, journalisten heter Peter Arnett og jobber for CNN. Og det var første gang vi kunne se en krig direkte på tv. Arnett ble verdenskjent da han som en av få vestlige journalister ble værende igjen i Bagdad da krigen brøt ut. Han stod i det grønne bomberegnet og rapporterte live, ofte fra sitt hotellrom i niende etasje på Hotel al-Rashid. Det var første gang jeg virkelig opplevde kraften i direkte rapportering. Etter hvert innslag avsluttet Arnett med de legendariske ordene. «Peter Arnett, reporting live from Bagdad». Historien vil ha det til at han la til en a foran «live» en gang det virkelig smalt rundt ham mens han rapporterte.
Jeg jobbet selv i Dagbladet den gangen, jeg husker CNN flimret på alle tv-skjermene i redaksjonen. Arnett sendte live, vi kom ut én gang i døgnet. Riktignok lagde vi minst fem utgaver av papiravisen det døgnet FN-koalisjonen startet sin «Operation Desert Storm», men likevel. Det var livedekningen som gjaldt.
Det tok over 20 år før live-tenkningen også inntok de tradisjonelle avisene. De siste årene har live blitt viktigere og viktigere også for oss. Deadline slik vi kjenner begrepet, er derfor på vei ut av norske redaksjoner.
Før var deadline ett tidspunkt i døgnet. Deadline nå, er NÅ!
Før gjaldt det å rekke mest mulig innen deadline. Nå gjelder det å være først. Leserne vil vite om det som skjer når det skjer. Ett ferskt eksempel: Under fremleggelsen av budsjettet i Kristiansand bystyre, rapporterte vi live. Fem medarbeidere rapporterte fortløpende i en live-strøm, som vi kaller det, i tillegg til 7-8 nyhetssaker, kommentarer og foto.
Nasjonalt er det beste eksemplet fra de siste ukene dekningen av Mannen. Fjellet som foreløpig står støtt, men som flere medier følger live i frykt for ikke å være på hvis/når det raser.
I dette bildet blir papirdeadlinen mest nostalgi. Og for oss som har drevet på med dette en stund, er det litt vemodig å innse dette. Spesielt at den tiden er over da leserne ventet på papiravisen for å få siste nytt.
Dagbladet og VG var verdensmestere i distribusjon av papiraviser. Tabloidene hadde over 12.000 utsalgssteder i landet og var på plass de fleste steder før kl 07 om morgenen. Og deadline var sent på natta. Mitt råeste minne fra papirets gullalder var da Vebjørn Rodal vant OL-gull. Han løp 800 meteren i Atlanta ca kl 02 norsk tid. Jeg satt oppe og så dette (live) på en hytte på Herøya i Randesund og glemmer aldri da noen gutter tidlig morgenen etter tøffet inn på brygga med et ferskt eksemplar av VG med Rodal på førstesiden. På fem-seks timer klarte VG å skrive, trykke og levere en avis til en hytte på Herøya med siste nytt. Det er imponerende det.
Problemet for papiravisene, men samtidig også mulighetene for mediehusene, ligger i at denne oppskriften ikke virker lenger, selv om den var aldri så god. Vi vil ikke vente på papiravisen når slike nyheter skjer, vi vil se og lese om det med en gang.
Poenget er at nyhetene når de skjer, for lengst har forlatt papiravisen og blitt digitale. Men kun akkurat når de skjer, ikke hvorfor de skjedde. Eller hva de fører til. Og nettopp derfor kan papiravisene fortsatt ha et godt liv.
Derfor tror jeg papiravisen kan bli bedre med dårligere deadline. Med sen deadline tviholder vi på en gammel forestilling om at siste nytt fungerer i papiret. Det gjør ikke det.
Jeg har tenkt lenge på å flytte Fædrelandsvennens deadline fram på ettermiddagen for å tvinge fram denne endringen, men nå har jeg ikke lenger noe valg. Vår eier har besluttet å legge ned trykkeriet i Kristiansand, og fra nyttår flyttes vår deadline frem til kl 17.45. Det betyr at fotballkamper, konserter eller bystyremøter arrangert på kveldstid ikke kommer med i papiravisen dagen etter. Det høres ut som en varslet katastrofe, vi må vise at det ikke blir det.
Løsningen, mener jeg, er å dyrke det som er papiravisens styrke.
Jeg tror på følgende oppskrift:
Vi må differensiere papiravisen kraftigere fra nettavisene, så de ikke fremstår som en kopi av nyheter du allerede har lest på nett. Nett er nyheter i en uendelig strøm, papir er aktualitet og refleksjon i en redigert pakke med en start og en slutt.
I det enorme informasjonskaoset du lever i for tiden, har behovet aldri vært større for at noen redigerer nyhetsbildet for deg. Det vil vi gjøre både på nett og papir, men foreløpig er det papiret som fungerer best til dette.
Vi må lage papiravisen for de som leser den og liker den. Vi må ha mer av det innholdet som papirleserne elsker. Og vi vet ganske mye om hva det er. Lokal aktualitet, nære nyheter, nytt om navn, kommentarer, lokal debatt og bakgrunn.
Vi må ha reportasjer du husker lenger enn i fem minutter. Artiklene vi har hatt de siste dagene om sørlendinger som ikler seg israelsk uniform og jobber for det israelske forsvaret, er eksempler på historier som egner seg ypperlig for papiravisen. Vi ønsker mer av dette.
I papiravisen vil vi ha mer debatt. Og vi må invitere til det samme fra leserne. Papiravisen Fædrelandsvennen er fortsatt den viktigste arenaen for lokale og regionale debatter på Sørlandet.
Eksemplet budsjettet: Papiravisen vil i dagene før budsjettdebatten fortelle deg hva som er de viktigste sakene, debatten kan du følge live på nett og refleksjonen og kommentarene får du oppsummert i papiravisen senere.
Når det gjelder store sports— og kulturbegivenheter, vil papiravisen på forhånd bygge opp til disse hendelsene og oppsummere og drøfte i ettertid. Når det skjer, kan du lese om dette på nett.
Vi forbereder oss til denne endringen nå. Vi har nettopp gjennomført en leserundersøkelse blant våre abonnenter som viser at papiravisen står imponerende sterkt. Dere som leser dette, er glade i papiravisen. Undersøkelsen bekrefter også nettopp hva vi tror dere ønsker mer av i avisen: Lokale nyheter og debatt om viktige lokale og nasjonale samfunnsspørsmål.
Papiravisen har blitt svekket av de siste årenes store satsing på nett. Nå står vi foran en stor endring, og vi vil bruke anledningen til å skjerpe profilen både til nett og papir.